Og det er kanskje like greit? Det finnes nok kleine oppfordringer til allsang, evigvarende gitarrunking og svulstige trommesoloer festet til tape.
Men det finnes heldigvis unntak! Og ett av disse eksemplene på hvor høy verdi en konsertplate kan ha, er «At Budokan» av Cheap Trick, som fyller 40 år i disse dager.
Litt av grunnen til at jeg holder nettopp dette albumet så høyt – og andre har samme forhold til «Alive!» av Kiss, «Live and Dangerous» av Thin Lizzy eller «If You Want Blood» av AC/DC – er at disse platene var vårt første møte med de respektive bandene.
Selv om jazzen var først ute med liveplater, forbinder de fleste av oss fenomenet med hårete 70-tallsrock. Cheap Trick befinner seg midt i dette hedonistiske smørøyet i rockhistorien. Og som for mange andre, kom gjennombruddet i form av en liveplate som dro perlene fra deres tidlige albumutgivelser ut stadionscenens spotlight.
Det spesielle med Cheap Trick var at amerikanerne etter tre dødsbra studioalbum kun var populære ett eneste sted – nemlig landet hvor soloppgangen, Mariah Carey og Trine Rein regjerer: Japan. Og det jeg nå omtaler som et klassisk livealbum var ironisk nok bare tiltenkt litt ekstra fyllstoff for det japanske markedet, for å få inn noen ekstra yen i «representasjonsbudsjettet» til plateselskapet.
At konsertplata med det kronisk dølle coveret allikevel ble sluppet worldwide var ikke så jævla teit, i og med at den raskt solgte en fantasillion eksemplarer.
Som på de fleste livealbum, er låtene litt skarpere i kantene enn studioinnspillingene. Og selv om gitarspillet til Rick Nielsen var lang mindre presist da han løp rundt og klovnet foran publikum, er det festen som fanges så godt på «At Budojkan».
Med unntak av den løsslupne versjonen av boogierockeren «Need Your Love» er det en dog disiplinert produksjon Nielsen, Robin Zander, Tom Petersson og selveste Bun E. Carlos leverer på «At Budokan». Noe progband var de da heller aldri!
For hvem vil sitte og lytte til masse jamming, som ofte fremstår meningsløst navlebeskuende uten mulighet til se og oppholde seg i samme rom som bandet – og slik sett «delta» i konserten? I tillegg til musikken, digger jeg konseptet ved Ramones’ «It’s Alive»-album (som kom ut noen måneder etter «At Budokan»): Skrell av alt sideflesket, og stapp så mange låter inn på så lite tid som mulig.
Selv om jeg elsker spillet til John Bonham, kan jeg ikke forstå hvordan presumptivt åndsfriske folk er interessert i å lytte til en tyve minutter lang trommesolo fra mannen.
data-type="a" data-id="1781026">
