Jeg var dypt kristen gjennom store deler av tenårene mine. Og selv om religion fører med seg intoleranse, unødig skam og en kontinuerlig frykt for å brenne i helvete, så var den verste konsekvensen for meg at det begrenset musikkutvalget mitt.

Når djevelen hadde de beste låtene, og kristenrock er en uhørlig selvmotsigelse, var det ikke lett å være fan av både Jesus og god musikk.

Bare for å understreke hva jeg mener med at jeg var «dypt kristen»- i filmen «Indiana Jones og det siste korstog» må helten ta et «leap of faith» over en avgrunn, og jeg ville gladelig gjort det samme. Seriøst. Min tro på at Jesus ville båret meg gjennom luften var så sterk, at jeg ville krasjet i bakken lenge før jeg innså hvor irrasjonell jeg var.

Det var ingen tvil i mitt hjerte om at Bibelen var sannhet i bokform, og hver eneste kveld leste jeg minst et kapittel av både Det nye og Det gamle testamente. Jeg må ha lest boken perm til perm minst fem ganger.

Denne snodige gudsfetisjen var i stor grad selvpåført, da ingen av foreldrene mine har et religiøst bein i kroppen. Men min kjære mormor hadde fortsatt sin læstadianske barnetro intakt, og hun overbeviste meg om at den palestinske snekkeren var veien til lyset. Jeg prakket aldri mine overbevisninger på andre, og jeg snakket sjelden om hva jeg trodde på, så litt skam må jeg jo ha hatt.

Et særdeles fortreffelig barndomsminne er fra da moren min kom inn på rommet mitt mens jeg lå på knær i dyp bønn. Hun sparket meg i ræva og spurte hva faen jeg holdt på med, og jeg kunne ikke svare annet enn at jeg ba til min Far i himmelen om evig frelse. Sannheten var at jeg ba til Gud om tilgivelse for min forferdelige musikksmak, og alle de blasfemiske tekstene som ble spydd ut av høyttalerne på gutterommet mitt på en daglig basis.

Jeg hadde akkurat blitt hektet på bandet Entombed, og skiva «Wolverine Blues» var noe av det råeste jeg hadde hørt på evigheter. Problemet med skiva var tekstinnholdet, som inneholdt strofer som «Jesus Christ/ Lord of flies/ In Disguise/ FUCK!».

At det ikke var snakk om poesi på høyt nivå kan vi alle være enige med, men når man i tillegg trodde at Jesus selv så skuffet ned på deg mens du headbanget febrilsk, ble dissonansen for mye å leve med. Derfor lagde jeg to lapper hvor det sto «ja» og «nei», og så spurte jeg Gud om jeg kunne høre på Entombed uten at han ble fornærmet.

Så trakk jeg en lapp, og da himmelpappa kom tilbake med et negativt svar, spurte jeg for sikkerhets skyld om han var sikker, uten å tenke på at det kun var en ja-lapp igjen. For en nedtur!

Jeg nektet å gi meg, og jeg fant til slutt en mellomløsning som jeg bare regnet med at Vårherre også gikk god for. Genistreken var å løsne ledningene mellom høyttalerne og forsterkeren såpass at vokalen nesten forsvant, mens man fortsatt hørte musikken. Det gikk selvsagt kraftig ut over lydkvaliteten, men hva har det å si når sjelen din står på spill?

Fordelen med Entombed var at dette bare gjaldt et par låter, så jeg kunne fortsatt høre 80 prosent av skiva på vanlig, sekulær måte. Verre var det med mitt favorittband Sepultura, og deres debutskive «Morbid Visions».

Til tross for at frontmann Max Cavalera senere i livet (til min enorme lettelse) selv fant Gud, var bandet rene satanister i starten av karrieren. Man kan jo ikke høre et fnugg av hva vokalen prøver å si, og jeg er ærlig talt usikker på om de egentlig hadde tekster på denne tiden, men coveret var fullt av opp-ned-kors og infernalske låttitler.

Dette kunne jeg rett og slett ikke ha i huset. Jeg tok plata med ut i skogen og brant den. Rituell platebrenning, i god kristen ånd. Når jeg ser tilbake på dette, er det med en blanding av sjokk, vantro og ekstrem flauhet, men fakta er fakta. Jeg var, kort fortalt, helt på grensa til et genuint grusomt menneske. Stokk dum var jeg uansett.

Friheten til å høre på hva jeg ville, uansett lyrisk innhold, kom ikke før jeg ble forelsket i en dame som likte black metal. På dette tidspunktet hadde kristendommen sluppet taket på meg, selv om jeg enda anså meg selv som «spirituell».

Her må jeg jo ha vært enda mer ufyselig enn da jeg hadde Jesus i hjertet, der jeg utbasunerte filosofisk ut om hvordan det er «mer mellom himmel og jord». Men kombinasjonen tenåringsforelskelse og band som Immortal og Darkthrone gjorde det umulig å beholde min audiorelaterte puritanisme. Jeg var omsider fri, og innså at musikk er underholdning på linje med film.

At jeg nyter når liksminkede misantroper gauler om Satan gjør meg ikke mer til en djeveldyrker, enn min appetitt for grov filmvold gjør meg til en seriemorder. Og det gjenstår å se hvilken straff som venter sjelen min etter at jeg slapp det musikalske mørket inn, men en ting vet jeg sikkert – det var verdt det.