Jeg sov sikkert. Eller var sjanglevåken noen strakser for å høre rakettsmell, og så bums! i seng. Min mor var sikkert ikke spesielt opptatt av festlighetene heller, hun hadde to gutter til å holde styr på, en ettåring og en fireåring.
Det var sikkert en nyttårsaften hun kunne vært foruten. Egentlig husker jeg ikke så mye fyrverkeri fra barneårene. Vi var nok mye forsiktigere med raketter og sprengstoff den gang. Bortsett fra kinaputter. De var bankers, men helst natt til 17. mai.
Vi hadde lett ammunisjon også, de vidunderlige kasteknallene. Bitte små poser med sprengstoff snurpet inn i et slags kreppapir i sterke farver, rødt, blått og grønt. De lå i små esker, på en seng av sagmugg, hos jernvarehandleren rett over veien for kiosken.
Man kjøpte en håndfull som ble utlevert i et kremmerhus. Kasteknallene smalt meget skarpt når man kylte dem i asfalten, mye skarpere enn kruttlapper. De funket også utmerket om man lempet dem diskret høyt opp i luften med en rapp underarms-flikk, og så dalte de ned over jentene som hoppet tau, og skremte vettet av dem.
KRAKK! IIIK! Umulig for jentene å knipe den skyldige. Man hadde ikke smarttelefoner i 1960.
Høsten 1959 begynte jeg på Prinsdal skole i 1. klasse. Det var et meget stort øyeblikk for en nybakt syvåring. Skolen hadde et nybygg som luktet nettopp det, nybygg. Der fikk vi klasserom. Og en frøken som jeg fant så vidunderlig at jeg gjerne kunne blitt på skolen helt til det mørknet.
Jeg hadde skotskrutet ransel som gikk i rødt, med gjennomsiktig plastbelegg. Den luktet ny ransel. I den hadde jeg pennal med nyspisset blyant, og den tykke rød/blå-blyanten. Viskelær, selvfølgelig. Og kladdebøker.
Jeg tror ikke vi hadde lesebok det første året, meningen var jo at vi skulle lære å lese, og mange kunne ikke bokstaver i det hele tatt. Jeg kunne, for jeg hadde lært meg det selv ved å følge oppmerksomt med når jeg ble lest for fra Donald. Etter hvert kunne jeg stave meg gjennom Donald-figurenes snakkebobler.
Om jeg husker riktig, dukket ikke Thorbjørn Egners «I byen og på landet» opp før i 2. klasse, altså sensommeren 1960. De første historiene om Ola-Ola Heia var kanskje ikke all verden, men man lærte etter hvert å sette pris på gutten med det pussige dobbeltnavnet, og også Petter, Kari og Brumle Grønn, som bodde i byen.
Det var «by og land, hand i hand» – akkompagnert av Egners egne illustrasjoner. Jeg reagerte ikke på sproget enda ingen av oss snakket slik. Senere har jeg lurt på hvorfor Egner omfavnet samnorsken. Lesebøkene hans gjorde ham hovedansvarlig for at denne sproglige bastarden ble injisert i alle de forsvarsløse årskullene i 50- og 60-årene. Det måtte foreldreaksjoner og en titan som André Bjerke til for å demme opp for galskapen. At snille, gode Egner kunne avspore sånn.
Jeg likte regning. For å lære addisjon og subtraksjon fikk vi utlevert såkalte «tallbilder» (se illustrasjon). Med utgangspunkt i en 10’er, en rektangulær figur med ti prikker plassert parvis to og to oppover, som utgangspunkt. 9’ern fikk man ved å fjerne et kvadratisk hjørne med prikk på (denne ble da til en 1’er). 8’ern ved å fjerne raden med de to øverste prikkene på 10’ern (raden ble da til en 2’er). 7’ern ved å fjerne tre prikker (som da ble til en 3’er). Og videre nedover.
Bevæpnet med et rikelig utvalg av de ti forskjellige variantene, kunne man utføre nær sagt alle pluss og minus-stykker. Det var bare å telle opp og sette sammen. Det gikk i en fei. Det var jo lett å se at 7’ern ble en 10’er hvis man la en 3’er oppå. 6’ern ble jo glatt en 10’er hvis man la en 4’er oppå. Kjempegøy.
Doen i skolegården var ganske ekkel. Den lå under et overbygg helt for enden, borte ved flaggstangen. Det luktet tungt av urin. Det var ofte en stor gutt der inne, ja, kanskje ikke veldig stor, men eldre enn meg i hvert fall, han slet med hjerneskade og en overveldende besettelse for tissefanter.
Han var utrolig ivrig etter å få øye på tissefantene våre, og hvis han greide det, gjorde han noen små, fornøyde hopp og sang «kapselen» om og om igjen. Tydeligvis hans kjælenavn på tissefanter. Jeg kjente ingen angst, han var ingen truende person, men han utløste ubehag.
Toalettlukten og den evinnelige «kapselen»-mantraen var en kombinasjon som gjorde at jeg tidlig fikk avsmak for urinaler. Jeg foretrakk båser. De kunne låses. Så fikk man ha sin kapsel i fred.
Mellom toalettene og den gamle skolebygningen kunne man oppholde seg under tak når det regnet. Her parkerte man også syklene. Og det var en stor drikkefontene der, stor og flatbuet med flere utløp slik at mange elever kunne stille tørsten samtidig. Det var ganske folksomt her inne når det høljet.
Gutter løp. Gutter slåss. Jenter hoppet tau. Bomma, gutten de fleste var redd for, turnet i tverrbjelkene oppunder taket. Og en eller annen drittsekk skumpet meg i bakhodet mens jeg drakk. Krakk! sa det. Der gikk en bit av venstre fortann. Den mangler den dag i dag. Et minne fra førsteklasse på folkeskolen.
Prinsdal hadde, som alle norske skoler med respekt for seg selv, egen skoletannlege. Jeg var en uskyldig, liten gutt uten erfaring med denne yrkesgruppen. Det skulle det snart bli en råd med. Jeg kom ikke først i alfabetet. I ettertid har det slått meg at det neppe var en fordel. Det ga meg nemlig rikelig med tid til å studere hvordan man så ut etter møtet med tannlegen.
Det var akkurat slik jeg ville forestilt meg at torturofre så ut, og vi snakker her om torturofre som hadde tystet, og det i vilden sky, for ikke før var de innenfor døren, så satte de blikket i den skjelvende gutten som kom etter dem i alfabetet og sa f.eks. «Frank, du er neste» med en stemme som nøt øyeblikket, stemmen til en som nettopp hadde solgt sin bestemor og gått over til fienden. Og da var det like før Frank begynte å gråte.
Det verste øyeblikket var vel egentlig kakket på døren tidlig i første time. For da var det tannlegesøster som kom og ropte opp navn. Hun så ned på kortet hun holdt i hånden og leste opp navnet, nærmest som et spørsmål, med tydelig tannlegesøster-stemme. Og den ulykkelige reiste seg ustøtt og vaklet med tapre steg mot undergangen.
Jeg var altså forberedt. Overforberedt, vil jeg si, for her hadde fantasien bearbeidet grunnmaterialet, synet av stakkarene og historiene de fortalte, og gitt det en ekstra touch av det grufulle, det usagte, det unevnelige. Jeg kjente svart angst da det var min tur. Så dette var døden.
Kosthold og tannleger var en dårlig kombinasjon på tampen av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Karius og Baktus elsket deilig loff med sirup på, og det gjorde dessverre små gutter også. Loff og sirup var ingen uvanlig kombinasjon.
Jeg husker også at vinneren knekk, som adoptivfar Aage laget med vekslende hell når man skulle kose seg og mamma var på venninnebesøk. Svidd, ja rent ut sagt brennende knekk, er ingen delikatesse. Aage lot seg lett avlede og glemte at han hadde noe i ovnen, inntil svartrøken veltet inn i stuen. Men når det satt, så satt det. Og vi knasket. Som vi knasket. Hjemmelaget godteri.
For dem som ikke aner hva knekk er, kan jeg fortelle at det ganske enkelt er sukker som man smelter til det blir flytende, og så kjøler man det. Da er det knekk. Knask. I dag brukes det vel bare til å holde pepperkakehus sammen.
Men den sure svie heter altså «tannlegen». Og der, i dette skumle rommet, fikk jeg smake den sure tannsvie for første gang. I 1960 tenkte ikke tannleger at der er det tilløp til hull, nå må du pusse og stelle godt med tennene, så skal du se det går over.
Nei, den tids tannleger tenkte bare på en ting: Her må vi borre. Så satt man der, ynkelig og tilbakelent i stolen med en lampe stor og skarp som solen over seg og måtte gape til kjevene omtrent røk ut av ledd. Og tannlegen snøftet og hmmm’et mens han pirket med digre instrumenter, sikkert av jern, i tennene.
De laget en brutal lyd, og du skjønte det var et dårlig tegn når de liksom hang fast. Det var hull på hull. Selv der det ikke var hull, greide han å lirke inn et bor. Og så tråkket han på pedalen, og boret begynte å hvine inntil det traff ben så hele hjernekassen spraket, og du ble rammet av en smerte som du aldri hadde kunnet forestille deg, den vibrerte, den hylte, den fylte hele deg med hvitglødende, gjennomborende, knasende pine, og lukten av brent ben stakk i nesen.
Det var ikke noe som het vannbor. Det var ikke noe som het bedøvelse. Dette var mennesker med krigsbakgrunn fra Rinnanbanden, Gestapo og KGB, sluppet løs på uskyldige barn som bare ville hjem nå, i galopperende behov for trøst og omsorg. Men det fikk man ikke på folkeskolen.
Etterpå fylte sadisten de digre gropene med amalgam. Da så du ut som en sjørøver i kjeften hver gang du sang eller gjespet eller smilte. Senere måtte disse tannlegene flykte til Argentina, og de nye, moderne kullene strømmet til med vannbor, koselige stemmer, bedøvelse, fluor og små plastdyr som de hadde i den øverste skuffen i tannlegekommoden sin. Så fikk man etter hvert skiftet ut kvikksølvklumpene med hvit plast og reparert hærverket.
Tannlegen var altså det verste som fantes i skolebarnets liv i 1960. På 2. plass kom helsesøster og sprøytene hennes. Vi hørte fæle historier om gaffelsprøyten, men innen vi skulle utsettes for den, var den blitt byttet ut med BCG-vaksinen, og det skal angivelig ha vært en fordel, selv om den var vond nok.
Helsesøster var også arkitekten bak pirquetprøven, to skrap med en slags pennesplitt over huden på underarmen, og deretter dryppet hun ett eller annet i overflatesåret, og så skulle man se om det hovnet opp eller ikke. Den greia kunne man leve med, det gjorde bare litt vondt.
Noe jeg likte ordentlig dårlig var bessa, eller skolefrokosten. Man skulle ikke spise frokost hjemme, men heller komme tidligere på skolen og sitte benket tett i tett nede i den trange gymsalen og spise grått grovbrød med ost eller nypesyltetøy (hvorfor nypesyltetøy, ingen liker nypesyltetøy!) og drikke melk med klumper fra tinnkrus.
Det var en frokost som man slet med å få ned, men heldigvis kom skolen på bedre tanker. Og så var man over på matpakke hjemmefra. Den vanlige med gulost (som lett fikk eselører om sommeren), servelat og geitost, og Gud forby at mutter la agurk på noe, for da var brødskivene kliss og uspiselige.
Den høsten kom sjokket. Jeg begynte i 2. klasse og flyttet over i den gamle skolebygningen. Hjelming herjet der, husker jeg, men ikke med oss, heldigvis. Han så ut som Himmler og kunne løfte uskikkelige gutter etter øret så de hang der og sprellet i løse luften.
Da vi stilte opp, var det ikke frøken som sjekket at vi sto i to snorrette rekker, men en småvokst mann ved navn Holen. Frøken var sluttet. Frøken var flyttet til Bekkelaget. Frøken skulle kanskje ha barn. Frøken var borte for alltid. Det var slutt på sivilisasjonen slik jeg kjente den. I hvert fall for en stund. Savnet gjorde fysisk vondt. Jeg gråt meg i søvn de første kveldene.
Men så var alt ved det gamle igjen. Det morsomste jeg visste var å snike rundt i bussgarasjene til Prinsdalsruten AS, som var tilknyttet Prinsdal bensinstasjon. Det var lett å ta seg inn der og luske rundt i halvmørket. Snike seg inn i de tomme bussene. Trekke inn lukten av støv og olje og plast. Kjenne på girspaken. Holde i rattet. Åpne og lukke dørene.
Og løpe som en rakett på gummisåler, hvis det kom noen, og gjemme seg noen rader lenger ned. Spennende ettermiddager. Det var et stort rom der uten vinduer fylt med stabler av bussdekk. Lyset der inne var rart og lukten intens. Man ble svimmel av å oppholde seg der. Jeg skydde det rommet.
Mannen på bensinstasjonen var snill. Han gikk i arbeidsklær, var full av oljeflekker og brukte lue med gjennomsiktig grønn plastskygge. Han drev stort sett på med å mekke borte i smøregraven. Det luktet verksted, bensin og olje på bensinstasjonen. De solgte ikke pølser der. Det måtte du kjøpe i kiosken.
Men han hadde klistremerker. Både oljelogoer som STP og Caltex-merker. De klistret vi på bakskjermen og forskjermen. Av og til hadde han en lue med skygge til overs også, med Caltex-reklame på. Heldig var den som sikret seg en slik godbit.
En gang gikk det rykter om at en full mann herjet i området. Han skulle visstnok gå rundt og lure barn til å grave i lommene hans etter godteri, og så fant de noe helt annet. Jeg skjønte ikke de historiene ordentlig, men de skremte meg. Fulle menn passet man seg for.
Jeg husker varme sommerkvelder. Mye bedre enn jeg husker de kalde. Det var forbitrende at man måtte legge seg så tidlig. Det var jo fortsatt lyst. Og så varmt at man måtte snu seg og snu seg. Og finne kjølig dyne å legge bena på. Det føltes som maur krøp over hele kroppen.
Og likevel var slike kvelder så beroligende. Lydene bar lenger. Man kunne høre de voksne snakke sammen ute i havene eller på terrassene. Kanskje klirret det i et glass. Alt var så såre vel. Og fra den andre siden av gjerdet kunne jeg høre naboen klippe gresset.
Ikke noe elektronikk på den tiden. Dette var manuelle gressklipper som sa ra-ta-ta-ta-ta-ta-ta! som en miniSpitfire i luftkamp, og urrrrrrr! når man avsluttet en rad, og trakk klipperen brått mot seg igjen. Det var noe trygt over gressklipperlyden. Og så sovnet man.
Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke fikk med meg stort av det som foregikk ute i den store verden. U2-skandalen ligger langt ute i erindringen et sted, så jeg må vel ha fanget opp at de voksne var rystet og snakket en del om det. Norge var jo ikke uskyldig, så det har sikkert hersket en viss angst for konflikt. Khrusjtsjov var jo rasende.
I voksen alder har jeg lest en del om spionflyet og russernes atomraketter. Hva man ikke visste da, men vet nå, er at Khrusjtsjov ikke var rasende ved tanken på at amerikanerne skulle finne ut hvor mange atomraketter han hadde, men hvor få.
Han hadde bløffet, og CIA visste at han bløffet, men de orienterte ikke Kennedy om det, tvert imot, de foret ham med fake news, de lot ham tro at det var russerne som lå foran amerikanerne enda de knapt hadde en rakett som funket. Like ille da som nå, altså. Man kunne ikke stole på noen.
Men dette visste ikke jeg noe om. Jeg var en liten skolegutt som leste tegneserier og lekte cowboy og indianer, og gikk på ski om vinteren, og hadde besteforeldre som han elsket og som elsket ham tilbake. Og så hadde jeg en helt, Kupper’n, som ble europamester på Bislett helt overlegent, nesten to hele tidspoeng foran Boris Stenin, og som vant både 5000- og 1500-meteren, og da gjorde det ikke noe om han bare tok bronse på 10 000, han hadde jo allerede gjort jobben.
Dessverre slo Stenin grusomt tilbake under VM i Davos, og vant knusende klart foran franskmannen Kouprianoff. Kupper’n endte helt nede på 7. plass etter en fryktelig søndag. Og jeg gråt bitre tårer.
Men jeg skulle snart nok glemme fornedrelsen i Davos, for tre uker senere var Kupper’n i Squaw Valley, og etter å ha måttet nøye seg med sølv etter Kositsjkin på 5000 (slått med drøye 9 sekunder), smelte han til med verdens mest berømte 10 000 meter, den vidunderlige 15.46,6 – han smadret Hjallis’ verdensrekord med 46 utrolige sekunder! Det slår alt alle senere skøytehelter har prestert. 46 sekunder! Jeg klippet ut bildet fra rekordløpet. Det er ikonisk i dag.
Jeg var selvfølgelig ikke opptatt av musikk. Selv om vi holdt Arbeiderbladet husker jeg ikke en dritt av det som sto på musikksidene i 1960.
At nordmenn foretrakk Cliff og Elvis.
At presidenten i den norske Cliff-fanklubben, Eirik Wangberg, reiste til London og fikk treffe idolet.
At Nora Brockstedt ble den første artist som fikk den norske sølvplaten, og den fikk hun for «Er du glad i meg ennå, Karl Johan».
At Langesund var populærmusikkens sentrum i Telemark, med The Big Beat Band anført av John-Gerhard Steen.
At Ragnar Asbjørnsen plutselig ble Ray Adams og ville ut i verden
At en ung Svein Finjarn reklamerte for sitt band The Rebels, angivelig bedre kjent som Lucky Boy And His Crazy Rockets (med bl.a. Reidar Myhre og Svein Boye Andersen i besetningen).
At «en beundrerinne» etterlyste stoff om Skiffle-Joe, trubaduren på enhjulssykkel, (gad vite om ikke beundrerinnen var Skiffle-Joe selv da den vedlagte tegningen ligner svært på hans senere arbeider som egenillustratør).
At en leser var svært kritisk til Elvis’ «It’s Now Or Never» som han kalte en «bånn-sirup-hulke-innspilling»
At det var hyggelig å handle på Grünerløkka (der er blant annet butikken Tripp Trapp som bød på julegodter og lånte ut telefon og barbermaskin til kundene) og selvfølgelig at Jan Rohde var gått gjennom lydmuren. Jeg var helt blank på alt dette.
Men på min revisjonistlister for 1960 (satt opp i 1972) avslører jeg tilstedeværelse og god smak. Bånn-sirup-hulke-innspillingen til Elvis topper fulgt av bl.a. «Only The Lonely», «Apache», «Cathy’s Clown», «Chain Gang», «He’ll Have To Go», «Robot Man», «Shakin’ All Over», «Are You Lonesome Tonight», «El Paso», «Handy Man», «A Mess Of Blues», «Georgia On My Mind», «Sweet Nothin’s», «Please Don’t Tease», «Stuck On you», «Man Of Mystery», «Good Timin’», «Running Bear», «A Voice In The Wilderness», «Tell Laura I Love Her», «Let It Rock», «Save The Last Dance For Me», «What In The World’s Come Over You» (som vi hadde, og hvis B-side «Baby, Baby» er mye stiligere), «Lucille» (Everlys), «Way Down Yonder In New Orleans», «Such A Night» og «La Mer (Beyond The Sea)». Fabelaktig populærmusikk som fortsatt tåler både dagens lys og nattens mørke.
Og mellom 17. august og 30. november leverte The Beatles sin første maratonøkt i Hamburg, først 48 knallharde netter på Indra Club, og så ytterligere 58 netter på The Kaiserkeller. Hjulene var begynt å rulle, både for dem og for meg. Det skulle gå hele tre år før jeg oppdaget at de fantes. Og tre år er som kjent en evighet når man er 8.