«Yan Friis: 60-tallet, Beatles, Norge og jeg»

1962 – Da atomrakettene fikk en lyd

Jeg var blitt ti, hadde planene klare, langdistansekonge, verdensrekorder, laurbær. Jeg skulle snart få merke at den veien var lang, og utrolig kald.
The Beatles, The Cavern Club 1962. 

The Beatles, The Cavern Club 1962. 

Ser jeg på listen over utgivelsene som gjorde det best på mine ukentlige TOP 50 for 1962, konstruert i etterpåklokskapens lys tidlig på 70-tallet, slår det meg at jeg faktisk husker flere låter fra 1962 enn jeg husker fra 1963, altså om jeg går tilbake i tid og inntar samtidsmodus.

Fra 1963 var det nesten bare Beatles jeg la merke til den gang. I 1962 var det i sannhet «Speedy Gonzales», den kom man ikke unna, selv om mitt forhold til den var svært likegyldig.

 

Jeg forestiller meg også et viss kjennskap til «Wonderful Land», «I Can’t Stop Loving You», «Nut Rocker» og «The Lion Sleeps Tonight». Dette var musikk helt uten skarpe kanter, så det kan godt være at jeg husker dem fra NRKs radio.

Men aller best husker jeg den veldig, veldig skumle «Telstar» som lød som om den var innspilt i verdensrommet, og som jeg av ukjente grunner slo sammen med Cuba-krisen som preget vår virkelighet både dag og natt i noen svært dystre uker i oktober, og som ikke lot oss trekke et kollektivt lettelsens sukk før et stykke ut i november.

«Telstar» svevet rundt der oppe i stjernemørket og lagde skremmende lyder og holdt øye med oss, akkurat som jeg forestilte meg at atomraketter gjorde.

En vel så god ledsager til Cuba-krisen og angsten den utløste i unge mennesker alene med seg selv må man vel kunne si at «Love Me Do» med det helt ukjente orkesteret The Beatles var. Men den platen hadde vi ikke i Norge.

 

Den fantes bare i England foreløpig. Og om den ble spilt på Lux, hørte ikke jeg det, for jeg var ikke på Lux-greia ennå. Jeg brukte bare radioen med det grønne øyet til barnetimen og skøyteløp, og til å skremme meg selv når jeg lot søkeren reise gjennom atmosfæriske forstyrrelser og underlige monologer på fremmede sprog.

Søkeren vandret sakte over gåtefulle stedsnavn. Bratislava, Hilversum, Krakov, Sverdlovsk, Droitwich, Stettin, Strasbourg, Praha, Budapest.

I februar satt jeg klistret til mine besteforeldres Kurér og fulgte EM på Bislett. Jeg fikk dyppe sukkerbit i bestefars kaffe til trøst, for det gikk ikke veien. Helten min, Kupper’n, vant 10 000 meter (så vidt foran Günter Traub), men det hjalp slett ikke.

Han ende helt nede på 5. plass i sammendraget, slått av Henk van der Grift, Boris Stenin, den gåtefulle franskmannen André Kouprianoff og selvfølgelig, mesteren selv, Robert Merkulov.

Det skulle gå enda dårligere under VM i Moskva (som Viktor Kositsjkin vant) et par uker senere. Kupper’n endte helt nede på 7. plass, slått av to kinesere til og med, den ene av dem, Wang Jinyu, slo endog Kupper’n på 10 000. En kineser! Denne gangen gråt jeg. Og fikk bestefartrøst, en ekstra sukkerbit.

Norge var blitt en ubetydelighet, vi hadde gode løpere, men manglet visjoner. Enter Stein Johnson. Hans vitenskapelige metoder gjorde det norske skøytelandslaget til verdens mest slagkraftige i 1963.

 

Det hjalp ikke meg i 1962. Det er bare nå som gjelder for en ni-åring i skøytemodus. Lurer på om det var denne julen jeg fikk mine første lengdeløpsskøyter. Mener de var av merket Ving Ballangrud. Det var et stort øyeblikk å pakke dem opp.

Jeg var blitt ti, hadde planene klare, langdistansekonge, verdensrekorder, laurbær. Jeg skulle snart få merke at den veien var lang, og utrolig kald. Det finnes ikke noe kaldere for føtter enn lengdeløpsskøyter fra 1962.

Jeg var også glødende interessert i fotball, og der gikk det bedre. Ja, ikke for meg da, for jeg var kalvbent og klønete, manglet ballfølelse, og ble gjerne valgt blant de siste når vi spilte på løkka – om jeg fikk være med i det hele tatt, da.

Men laget mitt gjorde det godt. De vant serien. Brann, med de røde trøyene og selveste Kniksen i spissen. For meg var han nesten like stor som Kupper’n og turnkongen Åge Storhaug. Når jeg tenker etter, så var alle idolene mine menn som foretrakk en noe annerledes påkledning.

Det var Tarzan og Jukan som bare gikk i lendeklede, Storhaug i stramme turnbukser, Kupper’n i trikot og altså Kniksen i kortbukser. Til alt hell var nabolaget helt fritt for fremmede herrer i lendeklede eller trikot, det ble ikke lagt så mye som en ørliten #metoo-finger på meg. Så der slapp jeg billig unna.

 

Apropos Brann og Kniksen. Vi så ikke engelsk fotball på TV i 1962. Det lå langt inn i fremtiden. Derfor hadde jeg ikke noe forhold til de engelske lagene utover at ble lest opp i radioen hver gang tippekupongen var ferdigspilt. «Blackpool-Luton 2-0, hjemme». Et hemmelig kodesprog. Men en dag kom jeg over et engelsk fotballblad i en papirinnsamling.

Papirinnsamlinger var gull. Alle barn elsket dem. Folk Rasket sammen det de hadde av aviser og ukeblader, ordnet dem i passende stabler og slo en snor rundt. Stablene ble plassert nede ved postkassene hvor en lastebil snart ville komme og plukke dem opp.

Vår tid var med andre ord knapp. Vi rev av hyssingen (om nødvendig) og gjøv løs på bunkene på leting etter tegneserier og Cocktail. Begge deler omtrent like ettertraktet, men de siste var vriene å få i hus.

 

Under en slik febrilsk jakt på godsaker kom jeg over det engelske bladet Football Monthly fra juli 1962. På forsiden sprang Liverpool-spillerne Tommy Leishman og Gordon Milne inn på banen. Jeg visste ingen ting om Liverpool, og slettes ikke at de var nyopprykket i 1. divisjon. Det som gjorde meg interessert var at de hadde på seg samme drakter som Kniksen og Brann, røde trøyer og hvite bukser.

Der og da ble jeg Liverpool-fan. Jeg tror faktisk jeg lot et Cocktail gå for å beholde bladet. Mitt kjærlighetsforhold til fotballklubben Liverpool startet altså et år før jeg i det hele tatt hadde hørt om The Beatles. Det er det ikke mange som tror noe på. Samme for meg.

 

Andre ting jeg husker fra 1962. John Glenn. Jeg likte romfart, og jeg var oppslukt av romkappløpet. Fordi russerne liksom var underdogs og først ute, holdt jeg med dem ganske lenge. Akkurat som jeg holdt med hockeylandslaget deres.

Det var til gjengjeld de eneste to tingene jeg var for med Sovjetunionen. Ellers var jeg imot. Jeg husker også konflikten mellom Frankrike og Algerie, en stygg sak som endte med at Algerie fikk sin selvstendighet. Presidenten deres het Ben Bella. Det var et navn å huske.

Jeg var fascinert av krigen. Hjemme hadde vi en billedbok med grusomme motiver fra holocaust. Likhauger. Forbrenningsovner. Galger. Skinnmagre skygger med enorme øyne. Konsentrasjonsleire. Det var ingen grenser for hva naziforbryterne kunne tillate seg. De skremte meg.

Jeg gransket blikkene til soldatene og de tyske lederne på bildene, jeg lette etter svar, jeg fikk ingen. Blikkene var helt tomme, uten følelser, umulig å tolke. I 1962 var det bare 17 år siden freden kom.

Auschwitz (AP photo) 

Auschwitz (AP photo) 

Like lenge som det er siden 2002 i dag. Så nær. Så jævlig nær. Det var akkurat som det fortsatt fantes sengevarme etter nazistene, de hadde nettopp stukket, man kunne nesten kjenne pusten av dem i nakken.

Derfor var jeg så fengslet av saken mot Adolf Eichmann i Israel i 1961. Den ble TV-overført, eller i hvert fall vist i store porsjoner på TV. Han satt i et skuddsikkert glassbur, som en deltager i «Kvitt eller dobbelt», han var tynnhåret med et stort hode, brukte briller og hadde på seg øretelefoner. Han var en drapsmann. En jødeutrydder.

Men han så ikke sånn ut. Han så ikke farlig ut i det hele tatt. Han så ut som en grå, unnselig middelaldrende bokholder. Men jeg visste hva han var, og jeg hadde ingen medlidenhet eller sympati med ham. Han skulle henges. Jeg ønsket innerst inne at jeg kunne få se det.

 

Det fikk man ikke. Men 1. juni 1962 skjedde det endelig. Adolf Eichmann dinglet. Jeg håpet han skrek. Ennå ikke ti år, og så brutal og følelseskald. Jeg var ikke det ellers. Slett ikke. Slåssing var jeg sjelden blandet opp i.

Men nazistene skremte meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig å gjøre det de hadde gjort. De var umennesker, demoner, noe å få mareritt av. Vi kjente jøder. Jeg skjønte ikke engang at de var jøder. Men de sa de var, omtrent som om de skulle sagt at de kom fra Drammen.

Helt dagligdags, helt uvesentlig. De var jo akkurat som oss. De var oss. Birgit og Willy passet meg noen ganger. Jeg var glad i dem, selv om hun hadde sånne litt spisse og strenge briller. Hvordan kunne nazistene? Hvordan kunne de?

Svaret på det spørsmålet har jeg aldri fått. Det er en av tilværelsens aller mørkeste gåter.

Det var nok en lettelse å kunne kjøre opp til Tryvann i september og se på Oslos nye underverk, Tryvannstårnet. For et øyeblikk var alt annet uten betydning.

 

Cuba og Eichmann var altså to tunge brikker som gjorde 1962 mørkere for meg. Den store verden kom liksom nærmere. Tilværelsen var ikke bare en vei, et jorde, en rekke svenskehus og en skole på Prinsdal, og besteforeldre og Katten badestrand på Ljan.

Den store verden kom, sto der i skogbrynet med brennende øyne og iakttok oss en stund. Så var den borte. Jeg skulle ikke se den igjen før skuddene smalt i Dallas 22. november 1963.

På min fantasi TOP 50 fra 1962, fantasi fordi jeg ikke hadde fnugg av interesse for popmusikk da, men forsøkte å lage lister slik de ville sett ut hvis jeg hadde vært 1972-versjonen av meg i 1962, men på denne fantasilisten ville altså The Beatles ha dukket opp.

Det er jeg helt sikker på. Både fordi jeg selv var veldig ensom den gangen, og fordi sangen lyder slik jeg må ha følt meg, akkurat da den store verden dukket opp i skogbrynet så det knaket i buskene og atomrakettene laget «Telstar»-lyder i natten over Cuba.

 

Ellers er det ikke noe dårlig popår i det hele tatt. Det er en myte det der at alt var så ille i årene før Beatles kom. Cliff leverer storartet kvalitetspop, Shadows’ «Wonderful Land» er noe av det vakreste og mest storslagne som er innspilt.

Everly Brothers’ «Crying In The Rain» hører definitivt hjemme her og ikke i Vidar Lønn Arnesens Ti i skuddet i 1966.

Elvis leverer en av sine fineste ballader, «Can’t Help Falling In Love», og to av sine beste popsanger, «Good Luck Charm» og «She’s Not You».

Phil Spector er operativ med «He’s A Rebel», det er «Palisades Park», «Island Of Dreams» (Dusty før hun ble ordentlig Dusty!), «Breaking Up Is Hard To Do», «Sherry», «Duke Of Earl» (en skikkelig skøyer), «Town Without Pity», «The Loco-Motion», Dions «The Wanderer» og Joe Browns «A Picture Of You» og Sam Cookes «Twistin’ The Night Away», dessuten rocker Brenda Lee rundt juletreet. Så hva er her ikke å like?

Ruveren er selvfølgelig Joe Meeks gåtefulle og skumle «Telstar», Margaret Thatchers favoritt-plate, intet mindre. Spooky.

Og for de som lurer på det, 1962 årgangen av Donald var sånn passe. Mange slette historier, og introduksjon av en ny figur, Raptus von Rupp, som ikke akkurat skulle bidra til nivåhevning.

Men fortsatt tilstrekkelig mange Carl Barks-historier og Mikke- og Langbein-eventyr til at man så frem til onsdagene med forventning. Enda mer da det ble klart at verden var spart for en atomkrig.