Da var torsdagen unnagjort, og nå er det pinadø helg også! Juhuu! Og det betyr enda flere artister, enda mer sjømat, enda mer rock og enda mer gøy.

Men hvem er alle disse artistene, hvilke skiver bør du sjekke ut med dem, og hva skal du egentlig se opp for? Slapp av, den samvittighetsfulle, trauste, pålitelige og hardtarbeidende superhelten Egon Holstad har alle svarene du trenger, og vil her ta deg gjennom samtlige av dagens artister på de to største scenene. For en heidundrende knallbra kar, han derre Egon-duden er, altså!

Telegrafbukta

17:00 deLillos

deLillos er det softeste bandet av gjengen som kalles «De Fire Store», men dét skal definitivt ikke brukes mot dem, da de er minst like mye rock som det Lars Lillo Stenbergs mentor Neil Young er. Og han er rock, han! På sitt mest nedpå og melodiøse rister de ut fabelaktige poplåter, men de kan også flekke tenner og spille hard rock, ikke minst kommer dette godt frem live.

Vanvittige 33 år etter debuten holder de fortsatt ufortrødent på, og det er fint å ha dem i Bukta igjen, ti år siden sist, og spesielt siden de så seg nødt til å kansellere i 2016. Denne gangen kommer de attpåtil med et spesialsydd konsept, hvor halve settet er satt av til å hylle låtene til bassist Lars Beckstrøm, nesten som et slags bestillingsverk. Ærta bærta, Festspill og Nordlysfestival og bla bla bla!

Anbefalt skive: Debuten «Suser Avgårde» er den beste skiva deres (selv om flere hevder at det er tredjeskiva «Hjernen er alene», som er knallbra, men ikke like bra), men det fremtidige samlerobjektet, og vinylbegrensede albumet «deLillos ala Beckstrøm», som i disse dager slippes av den gamle Bukta-sjefen Robert Dyrnes, er nok den som best avspeiler settlista på konserten best. Gis ut i kun 300 eks. «Laup og kjaup!», som Ivar Aasen ville løpt ut på åkeren og ropt.

Se opp for: Lars Lundevall, den tredje Lars i deLillos. For nå er han lei. Nå er det faen meg nok. Derfor kommer han først ut på scenen og ber publikum retorisk «Gi meg en L!», som besvares med et unisont «ÆLL!». Så fortsetter han «Gi meg en ‘Undevall!», som besvares med et litt spakere og smått undrende «Undevall!». «Hva blir dét?», spør han. «Lundevall!», roper publikum. «Nettopp! Vi er ikke bare to Lars! Og nå vil jeg også jeg ha ei tribute-skive! Tenn et lys for alle glemte Larser»!

18:50 Bob Hund

Et av de største svenske rock’n’roll-bandene på svensk jord siden salige Imperiet herjet Skandinavia på 80-tallet. Og de synger på bred og distinkt Skåne-dialekt. Spydde ut skiver (minst ei per år) i perioden 1993–2003, før de tok en pause for så å komme sterkt tilbake i 2009. Har gitt ut 10 eller 12 skiver (alt etter hvordan man regner), men det er uansett live de virkelig kommer til sin rett, for der har de bestandig vært en kakofoni av et band. Frontfigur Thomas Öberg er helt fabelaktig på scenen, som en ung og utemmet Iggy på sitt mest virile, og med masse kakerlakker i rumpa. Eller rock’n’roll, som det også heter.

Anbefalt skive: Bob Hund har gitt ut en bråte med skiver og singler, alle med en lett gjenkjennelig arwork, og alltid på sånne irriterende pappcover som ikke passer inn i CD-hylla (for dem som husker slikt) og blir slitt og ødelagt etter kort tids bruk. Heldigvis slipper man dette i strømmetjenestene. Jeg holder fortsatt det kommersielle gjennombruddet «Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!!» (1998) som deres beste. Og derfor er selvsagt den best.

Se opp for: Fredrik Forssman, leder for Tvibit Musikk/ KOFOR, i Tromsø kommune. For han er også svensk og har skarre-R, og derfor vil han poppe ut av svenskeskapet og løpe frem og tilbake foran scenen og rope «Kolla, jag är svensk! Ursäkta og förlåt dom IKEA-köddarna som inte kom til stan, men här är Bobbis, nu ska vi kompensera för fan!»

PS: Husk at det ikke heter «han Bob Hund». Akkurat som det ikke heter «han Pink Floyd» eller «han U2». Og alle som drar «bob-bob»-vitser skal slepes ned i fjæra, kles naken og bli pisket på ryggen med brennmater og ferske kråkeboller. For det er ikke lov. Hører dere! ICKE!

20:40 Black Debbath

«Å nei! Tull og tøys! Black Debbath er jo bare tull og tøys!», synes jeg man hører det brøles både nært og i det fjerne. Og jeg skal – i rockdebattens tegn – debattere med det suverent mest irriterende og uangripelige argumentet som finnes, nemlig å være enig. Så, ja: Black Debbath er masse tull, masse tøys, masse fanteri, masse spillopper og svære berg med infantilt fjas. Det er liksom litt av poenget.

Også er de jo samfunnsengasjerte! I løpet av bandets ti første år har de tatt til orde for å redde den allerede utdødde geirfuglen, de har hyllet Martin Schanche som landets cooleste mann, de slår et slag for hyppig skifte av kjøkkenklut, de har klonet Henrik Ibsen og Motörhead, de har skrevet krisebestillingsverk til partiet Høyre, kjempet mot runkesti på Ekeberg og lansert et feminint motsvar til Sædbanken. «What’s not to love?», som det heter på ramsalt nordnorsk.

Og, det aller viktigste av alt: De er et av Norges beste rock’n’roll-band, og har med låten «Mongo Norway» skrevet seg inn i norsk rockhistorie med av tidenes raffeste låter her på berget. Morsomt og bra. Det er faen meg en kul kombo, det. Og dessuten: Have you heard of lefse? Nettopp, tenkte meg dét.

Anbefalt skive: Samleren «Black Debbath’s Beste – 10 år med Rock mot alt som er kult» er et selvsagt valg, men skal man debattere seg frem til ei studioskive, lander jeg på «Welcome to Norway» (2001), et sant mesterverk fra begynnelsen av millenniet.

Se opp for: Ollis, bandets fryktede trommis. Det er ikke for ingenting at mantraet «Den som kødder med Ollis må faen meg være pling i bollis» er blant Rock-Norges mest etablerte sannhetsord.

22:30 Franz Ferdinand

Skottland har skjenket oss mye flott opp gjennom. The Sensational Alex Harvey Band, Bill Shankly, Waterboys, Alan Hansen, Mogwai, Andy Robertson, Big Country, Kenny Dalglish, Primal Scream, Steve Nicol, Teenage Fanclub, Ian St. John, The Vaselines, Ian St. John The Jesus and Mary Chain, Bon Scott og Selveste legendene i fantastiske The Primevals, samt en haug andre. Og Franz Ferdinand. Jøye meg!

De kom med et brak allerede i 2003, da de slapp den første singelen fra den selvtitulerte debuten, den spretne fuzzpopperla «Darts of Pleasure», og det smalt for alvor da «Take Me Out»-singelen kom utpå nyåret i januar. De tok både publikum og anmeldere med storm, og navn som Pixies, The Fall, The Stranglers, Joy Division, Pulp og sågar Talking Heads (de kan være riktig så funky) ble namedroppet. Allerede året etter kom oppfølgeren, og siden ha de gitt ut skive cirka hvert fjerde/femte år.

Anbefalt skive: Da er vi så fantasirike og spennende at vi går vi for den selvtitulerte debuten «Franz Ferdinand» (2004). Fordi det er den beste. Og fordi de garantert spiller de mest kjente låtene herfra.

Se opp for: Jan Blomseth, leder for partiet Nei til bompenger. For nå er det masse folk samtidig i finværet i Bukta, og dette gjør Jan så trist, så trist. «Tenk, så mange mennesker på ett og samme sted. Også må de ta buss! Tenk, her kunne alle hatt to biler hver, og kjørt fra scene til scene, fra bar til bar og fra matbod til matbod!», roper han fortvilt. Så begynner han å gråte til refrenget av «Take me out», mens han stille tenker «Denne låten er faen meg til meg».

PS: Franz Ferdinand er også et bandnavn. Derfor heter det ikke at du skal se «Han Franz», akkurat som det ikke heter «Han The Beatles» eller «han The Pussycats».

Paradisbukta

18:00 Kosmik Boogie Tribe

Det er sagt velfortjent mye bra om denne gjengen, men det er få som har formulert seg så elegant og fiffig som denne usedvanlig kloke gubben:

«Tilårskomne surpomper som har dabbet av og mistet interessen for den viktigste kulturformen etter andre verdenskrig vil kanskje påpeke at bandet ikke er nyskapende, at de har hørt lignende tusen ganger før, at det er barnslig og at det ikke redder verden. Eller, det vil de neppe, for de kommer uansett til å ignorere bandet. Og det er selvsagt helt greit, og ditto synd for dem. Det er frivillig å dra på fest. Man må ikke ha det artig. Vi lever jo, tross alt, i et fritt land.

De som derimot fortsatt elsker rock’n’roll spilt slik Chuck Berry sveipet gulvet og lærte oss at det skulle gjøres for seksti år siden, som den dag i dag finner infantil glede av å høre AC/DC, Rose Tattoo, Cosmic Psychos og/eller Motörhead spilt på elleve, som mener at rock også handler om å ha det gøy, at livet ikke bare består av plikter og trivielle gjøremål, og at nettopp rocken er den perfekte eliksir til å feie til side all kjedsomhet for en stakket stund, er Kosmik Boogie Tribe akkurat det vi trenger nå».

For det er akkurat dét vi gjør. Vi trenger dem. Og når de nå har spilt haugevis med konserter, de siste årene, og tar steget opp på en enda større scene i Bukta, er det duket for nok en feiende flott konsert med norsk rocks ukronede hestkuka.

Anbefalt skive: De har enda ikke rukket å gi ut oppfølgeren til den bunnsolide «We’re Not Here To Fuck Spiders» (2018), så mens vi venter på ny skive, går vi lett for den.

Se opp for: Hestkuka! For sist de spilte her ble det hestkuk-baluba i media. Man skal i grunn alltid se opp for hestkuka, De kan være lunefulle, som ho sa, brura.

19:50 Virkelig

Trioen fra Bodø ga i 2015 ut popsingelen «Cecilie», og da denne ble snappet opp av P3 bare to uker senere, og dernest kåret fikk den kåret til «Ukas urørt», var de brått stjerner over natta, noe 38 sammenhengende uker på nevnte kanals playlist sier alt om. Debutskiva kom i fjor, og nå står de altså i Bukta. Med dette tempoet selger de nok ut Valle Hovin til neste sommer.

Anbefalt skive: De har bare gitt ett album, så den saken er ganske enkel, og da tar vi den, som er nevnte «Lykke til i livet» (2018)

Se opp for: Alf Krogseth, redaktør for Gatemagasinet Virkelig. Alle vet jo at han fra før formelig elsker indiepop med nordnorske tekster, primært fra Bodø, men når han oppdager at de har rappet navnet på blekka han representerer, vil han bli rasende forbanna og frese rundt seg selv i et så høyt tempo at man kan bruke ham som støvsuger i fjæra langs hele sørspissen av Tromsøya.

21:40 Iceage

«Mørkt, farlig og vanedannende» skrev en ekstremt klok herremann i overskriften til en anmeldelse av Iceages fjerde album, «Beyondless», da den kom i fjor. Han hadde så rett, så rett den klokke mannen. Og han bare fortsatte å skrive kloke og treffende videre i teksten:

«Elias Bender Rønnenfelt er 26 år og utålmodig. Med bandene Marching Church og Iceage har han nå rukket å gi ut hele sju fullengdere, attpåtil med sideprosjektet Vår på flanken. Det er i seg selv ganske vilt, men det aller villeste er at det er så vanvittig høyt toppnivå på det han bedriver. Og at han er fra Danmark.

[…] Musikken deres karakteriseres ofte som punk, men det synes jeg er totalt misvisende. Her er det mange vink til artister man tidlig kalte punkrock, som The Saints, The Gun Club og tidlig Nick Cave, men i likhet med disse, er punkrockstempelet lite presist og veldig begrensende.

[…] Det høres mørkt og regelrett farlig ut, en egenskap jeg stadig oftere tar meg i å savne i rock, særlig i disse post-The Cramps-tider, og det slår meg derfor hvor forbanna viktig det er å få sett dette bandet live nå».

Herregud, så klokt skrevet. La os bare håpe vedkommende får det med seg live nå, da!

Anbefalt skive: Nevnte «Beyondless» er knall, men jeg går likevel for tredjeskiva «Plowing Into the Field of Love» (2014).

Se opp for: Per-Willy Amundsen, klimafornekter og Frp-politiker fra Troms. For klimaendringer er bare tull, og når da noen fremmedspråklige knalliser med kartofler i halsen kommer hit og snakker om istid midt på sommeren – klarer han ikke holde kjeft. Og da tyr han til Facebook med raseriet sitt (samtidig som han sender «Dear Mark»-brev til Mark Zuckerberg og trygler om å bli sensurert).

Little Henrik

18:00 Line Saus

19:50 Dunbarrow

21:40 Attan