«Yan Friis: 60-tallet, Beatles, Norge og jeg»

1963 – Da jeg ble hentet

1963 var et vondt år til å begynne med.
 

Vondt fordi Kupper’n ble snytt for laurbærkrans to ganger på rad. Den første var overkommelig, for da vant Norge EM på Nya Ullevi firedobbelt (pluss Fred Anton Maier på 10. plass).

En knusende markering av den nye given i norsk skøytesport. Da fikk det heller gå at den for meg helt uinteressante Nils Aaness (han så ut som en Aukrust-figur) stakk av med seieren.

Det som skremte med denne helgen, var at svensken Jonny Nilsson slo Kupper’n med nesten 7 sekunder på 10 000 meter og satte ny mesterskapsrekord.

Tre uker senere ventet ikke revansjen i Karuizawa, men den totale ydmykelse. Jonny Nilsson, mannen med den uestetisk oppreiste og huggende stilen, tørket isen med silkemyke, lett hjulbente Kupper’n.

Lørdag pulveriserte han verdensrekorden på 5000 med 7.34,3. Kupper’n tok likevel ledelsen i sammendraget på søndag etter en strålende 1500. De skulle gå i samme par på 10 000. Kupper’n trengte egentlig bare å holde Nilsson bak seg.

Men gjorde han det? Slett ikke. I lett snedrev banket Jonny Nilsson ham med over en halv runde og smadret legendariske 15.46,6 ved å suse over mål på utrolige 15.33,0. Til og med mellomdistanseløperen Aaness slo Kupper’n på 10 000.

Jeg var lamslått. Og så begynte jeg å grine. Jeg var utrøstelig.

Opplevelsen brenner smertefullt dypt inne i meg den dag i dag. Jeg har alltid hatet Jonny Nilsson. For meg var han skøytesportens Hitler. Akkurat som Sven Låftman var skøytesportens Himmler. (Mer om det i 1964.)

Da skøytesport var det viktigste i livet for meg på denne tiden, kan man trygt si at det ble en skrinn og vond vinter, ettervinter og vår. Når det gikk bra på skøyteisen, kunne jeg leve på det i måneder, ja, egentlig år.

Fotball? Fotballen kom nok ikke høyere enn 3. plass, etter tegneseriene.

Min absolutte favorittegneserie var Tarzans julenummer. Men disse heftene kom så sjelden at jeg naturlig nok trengte kompensasjonshelter. I spissen for dem gikk Jukan, et av de legendariske heftene i sjekkhetfteformat.

 

Jeg hadde glemt hvor tynne de egentlig var, og hvor dårlig tegnet. Sidetallet er bare halvparten av Præriebladet og Vill Vest, de andre sjekkhefte-favorittene.

 

Og det er lite dialog da Jukans hjelpere (sjekkhefte-heltene har alltid to hjelpere) er apen Zig og gorillaen Kar, og disse er av naturlige årsaker ikke så snakkesalige som Tim og Occultis (Præriebladet) og Windy og Salasso (Vill Vest), da de ikke vet så mye og kan slumpe til å spise fluer.

I 1963 dukket også en annen favoritt opp: Spion 13. Krigsserie med forkledningseksperten John Steel i hovedrollen.

Jeg gir fotballen 3. plass takket være Kniksen. Jeg forgudet dribletrollmannen fra Brann. 4. juni 1963 gjorde han livet surt for en gjeng arrogante skotter anført av Dennis Law på Brann stadion i Bergen. Kniksen storspilte og var på alle måter delaktig i skrellen.

 

Norge vant 4-3 og sendte skottene hjem i vanære. Vennskapskamp uten betydning? Særlig! For nordmenn opplevdes seieren som VM-finale. Vi trengte oppturen, for landslaget fikk nesten alltid grisebank. 1963 var intet unntak (årets skrekkresultat: 0-9 mot Polen), og veldig få husker vennskaps-returkampen mot skottene i Glasgow i november. Vi tapte 1-6. Den matchen snakker ingen om.

På 4. plass i min tilværelse kom bøkene. Windju Simonsen-utgavene av Tarzan-serien slukte jeg. Og Hardy-guttene. Og Robin Hood. Og Hjortefot. Og ikke minst de fantastisk spennende Fem-bøkene til Enid Blyton.

 

I 1963 fikk vi endelig fjernsyn. Det attraktive apparatet var digert og tungt og opptok hedersplassen i stuen. Av og til så vi på prøvebildet fra Tryvann. Og på gullfiskene. Det var få spennende programmer, så man ble ikke opphengt.

Det er grenser for hvor lenge små gutter orker å se sort/hvitt-gullfisk svømme rundt i et akvarium. Likevel gir jeg TV’n en 5. plass, etter spenningsbøkene.

 

Skøyter, tegneserier, fotball, bøker og TV. Jeg slumret. Men 1963 var også året da jeg ble hentet. I det ene øyeblikket levde jeg i Disneyland, yr av forventning de forløsende gangene barne-TV dro til Amerika og besøkte onkel Walt.

Håpet var alltid tegnefilm. Donald. Mikke. Utdrag fra Disneys ferskeste kinofilm. Det var morsomst. Ja, og så levde jeg i Sherwood-skogen hvor Robin Hoods glade menn herjet med sheriffen av Nottingham, og i riddertiden hvor Ivanhoe (med Elvis-sleik) utførte heltegjerninger i Roger Moores skikkelse.

Musikk var ikke viktig. Ikke i det hele tatt. Riktignok likte jeg de norske familie-favorittene The Monn Keys, ikke fordi de ga meg store musikalske opplevelser, men fordi de var morsomme. Vi hadde flere plater med dem, aller best likte jeg «Det Bli'kke No Bryllup På Lørdag», en gjøglerfest.

Musikkgruppen The Monn-Keys, mars 1963. 
        
            (Foto: Foto: NTB / Scanpix)

Musikkgruppen The Monn-Keys, mars 1963.  Foto: Foto: NTB / Scanpix

 

Monn Keys var filmstjerner også, man traff dem i favoritten «Operasjon Løvsprett» hvor man også ble presentert for Goggen Rask (Rolf Just Nilsen) og Bottolph (Arve Opsahl). Musikk fra det store utland var meg aldeles likegyldig. Da heller Doffen-plater (Einar Sissener i rollen som rampegutten) og min favoritt (på rød vinyl), «Mikke Mus på Månen».

Elvis hadde alle hørt om, men han hadde ingen betydning for min oppvekst. Cliff visste jeg også om, men det var egentlig de litt større guttene og jentene som drev med sånne plater, og dem kom man aldri i nærheten av annet enn når man besøkte deres lillebrødre.

Jeg kan også huske, veldig godt, faktisk, en ettermiddag i 1962, hjemme hos Petter, at Pat Boone dukket opp på TV-skjermen og fremførte superkjempeslageren «Speedy Gonzales». Det var ikke tekkelig smørblide Boone som fanget interessen min, ikke sangen med det latterlige la-la-la-temaet (som Elton John rappet mange år senere og sydde inn i «Crocodile Rock»), heller.

Nei det var Jan, storbroren til Petter (og senere perkusjonisten i visetrioen Snu), som føk opp i stående og forlangte absolutt stillhet i stuen mens han iakttok Pat Boone i hellig paralyse. At en syngemann på TV kunne ha slik makt over en så stor gutt som Jan (han var hele to år eldre enn meg), det var både overraskende og fascinerende. Lite visste jeg at det snart var min tur.

Jeg har vært igjennom TOP 50-listene mine fra 1963, og det kan jeg love, de ble satt opp i ettertid, minst ti år senere. Det var TOP 50 slik den ville sett ut hvis jeg var 70-talls-meg i 1963. Bortsett fra Beatles-platene og «Sukiyaki», kan jeg ikke si at jeg husker å ha hørt en eneste låt den gang – med et ørlite mulig forbehold for «Summer Holiday».

 

Nyere forskning viser riktignok at The Beatles slo an i Norge mye tidligere enn antatt. Det oppdaget nemlig vitenskapsmannen i meg da jeg bladde tålmodig gjennom hele 1963-årgangen av Arbeiderbladet (som Nasjonalbiblioteket har gjort tilgjengelig på nettet). Man trodde Beatles’ gjennombrudd i Norge først kom ut på senhøsten 1963.

Nå viser det seg at «Please Please Me» faktisk lå på Arbeiderbladets TOP 20 i en hel måned i mars (11. plass som høyest), og at «From Me To You» debuterte på listen i mai, nådde helt opp til 3. plass (pallen, min santen!), og lå på TOP 20 i hele 12 uker.

Dette er oppsiktsvekkende, og innebærer at The Beatles’ norske historie må omskrives. Både Roger Stormo og Sigbjørn Stabursvik har en jobb å gjøre.

 

Jeg kan ikke smykke meg med at jeg så lyset så tidlig. The Beatles oppdaget jeg først etter skolestart høsten 1963. Antagelig hjemme hos Jens på Nordstrand. Jeg var ikke mange gangene hos ham, men han hadde en storesøster, og hun eide en bærbar grammofon og mange plater, særlig gule. Så hun må ha vært Cliff og Shadows-fan.

Vi fikk lov til å spille noen av platene, og da møtte jeg for første gang The Beatles. Hun hadde «Twist And Shout» og «She Loves You», begge helt ferske utgivelser i Norge. Jeg likte villskapen i det første og det brusende yeah-yeah-yeah-koret i den andre. Men det var utenkelig å ønske seg pannelugg-guttene hjem.

 

Det skulle gå noen måneder før det smalt. Jeg vet datoen: 3. november 1963. Det var da svensk fjernsyn viste programmet «Drop In» med The Beatles som gjester. Og nå var jeg plutselig i samme modus som Jan hadde vært da Pat Boone lallet på TV-skjermen, paralysert.

Det foregikk en kjemisk reaksjon. Det kan ikke forklares som noe annet. Vel visste jeg om The Beatles, jeg hadde hørt de to favorittsangene flere ganger nå, hadde til og med lånt platene av noen i klassen.

 

Men å se Beatles. Der. Rett foran deg, i din egen stue. Det ga et himmelhopp av en kickstart, og gruppens karisma, ikke tro på dem som forsøker å bagatellisere den, jeg har aldri opplevd maken. I sort/hvitt, rett ut av TV-skjermen ble jeg rammet av Beatles-sjarmen som utløste en overveldende følelse av glede, lykke, vennskap og samhørighet.

Der var de, nesten i Norge, og avfyrte «She Loves You», bedre enn på platen, for nå kunne man se dem. Og så kom sannelig den andre jeg kunne, også, «Twist And Shout», rå, ladet med hoderystende, hårflagrende skrik og villskap, jeg var helt borte, oppslukt av Lennon...

 

… og helt desorientert da et rop skar stuen i to, «SLÅ AV DET BRÅKET!», så sa det bare POFF, og borte var de. TV-ruten svart bak en rasende mor.

- Det er ikke ditt fjernsyn. Dette er mitt hjem, og her bestemmer jeg, ikke du!»

 
 

Der og da opplevde jeg for første gang musikkens (og ikke minst The Beatles’) makt. Jeg var hentet. Hva skulle vel jeg med Disneyland og Goggen Rask?

Sett i etterpåklokskapens lys var jo ikke 1963 noe dårlig år for singleplater. Beatles knallet ut fire klassikere på rad (fem om vi tar med Norge-singlen «Twist And Shout»), men sannelig banket The Rolling Stones på også. Deres versjon av «I Wanna Be Your Man» er formidabel (sjekk Brians slidesolo!), og jeg har alltid likt den rappe «Come On».

 
 

Beach Boys leverte («Surfin U.S.A.»), side om side med romkameratene Jan & Dean («Surf City»). Phil Spector var i storform med «Da Doo Ron Ron» og «Then He Kissed Me». Det var Roy («In Dreams», «Falling») og Cliff («Summer Holiday», «Lucky Lips») og Shadows («Atlantis», «Foot Tapper») og til og med Buddy Holly («Brown Eyed Handsome Man», «Bo Diddley»).

Det var alle de nye, mange fra Liverpool og omegn , «Sweets For My Sweet», «How Do You Do It», «You’ll Never Walk Alone», «Do You Want To Know A Secret», «Bad To Me», «Glad All Over», «Stay» (Hollies).Og amerikansk gull som «Blue Velvet», «The End Of The World», «Little Town Flirt», «24 Hours From Tulsa» og «Take These Chains From My Heart».

Og Bobby Bare var skikkelig trist og 500 miles hjemmefra.

 

Nå for tiden har jo unger popmusikk i blodet fra de slipper puppen. Hadde da vært nå, eller nå da, ville jeg selvfølgelig hatt et strålende år, 11 år som jeg etter hvert ble. Men da var da, og alle de nevnte låtene gikk meg hus forbi.

Det var The Beatles som vekket meg. Til gjengjeld finner du ingen bedre vekkere enn det.

Og så kom «I Want To Hold Your Hand».