«Yan Friis: 60-tallet, Beatles, Norge og jeg»

1967 – Tre minutter til rådighet

Det er de som sverger til 1966 som det store året for singleplaten. De har et poeng.
 

1967 – Tre minutter til rådighet
Det var det siste året da både popmusikerne og deres publikum fokuserte på det lille formatet (det store formatet, LP-platen var fortsatt en dyr sak forbeholdt jazz-, show- og/eller filminteresserte over 30).

Singlen var alltid et briste eller bære, et være eller ikke være. Du hadde tre minutter til rådighet og skulle gjøre ganske mye ut av de minuttene for å vekke den potensielle kjøperens interesse, alle mot alle, kjapt og effektivt, pop art i spranget.

LP-platen var imidlertid meldt, og det med fanfarer. The Beatles, Bob Dylan, The Rolling Stones og The Beach Boys hadde allerede vist hvilken unik lytteropplevelse en gjennomtenkt utnyttelse av disse 30-40 minuttene kunne gi. The Beatles åpnet den døren helt tilbake i 1963.

I single-året 1966, foregikk en titanenes kamp i den store arenaen. The Rolling Stones åpnet i april med «Aftermath», den første Stones-LP-en som kun inneholdt egenkomponerte låter, og hvis musikalske spennvidde var uventet variert (de skrådde til og med innom den satiriske formen som The Kinks var i full gang med å utvikle).

 

The Beach Boys fulgte måneden etter med «Pet Sounds», et album som ikke var av denne verden, og som fortsatt lyder like unikt over 50 år senere. Bob Dylan svarte i juli med popmusikkens andre dobbeltalbum (Zappa leverte det første bare uker før ham), «Blonde On Blonde», hvor Dylan plasserer sin amfetaminsurrealisme i et studio i Nashville, og oppnår guddommelige resultater.

Det var bare The Beatles som kunne toppe (eller i hvert fall matche) dette, og det gjorde de i august med «Revolver», av svært mange fortsatt regnet som ikke bare gruppens, men populærmusikkens definive minutter på 33 & 1/3. «Revolver»s status er en religion verdig.

 

Så ja, 1966 er singleåret sitt, men det er sannelig også starten på LP-platens epoke, som strekker seg fra 1966 og hele veien gjennom det omskiftelige 70-tallet. Allerede i 1967 kom paradigmeskiftet. Selv The Monkees ble målt i LP-plater, og alle de udødelige leverte noen av sine mest anerkjente arbeider: Pink Floyd, Jimi Hendrix (to!), Cream, Procol Harum, The Doors (to!), The Rolling Stones (ga også ut to, og «Their Satanic Majesties Request» er i sannhet rehabilitert nå), The Byrds, Jefferson Airplane, Velvet Underground, Donovan, Mothers Of Invention, The Hollies (to!), Bee Gees, Kinks, Scott Walker, Buffalo Springfield, The Who, Traffic, Leonard Cohen og sannelig om ikke Bob Dylans «John Wesley Harding» også dukket opp dette året, om enn helt på tampen.

Og som vanlig ble hele kobbelet anført av The Beatles som leverte verdens mest berømte LP, «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» denne sommeren (i USA fulgte de opp med LP-versjonen av «Magical Mystery Tour» til jul). Jepp, 1967 var det store formatets år.

 

Men singleplaten levde fortsatt i beste velgående, det er det mange av 1966-tilhengerne som glemmer. 1967 representerer kronen på 7’’-verket og står definitivt ikke tilbake for noe som helst av det som skjedde i ‘66.

Det er nok å nevne «Strawberry Fields Forever», fire minutter som da de buktet seg ut i eteren i februar 1967 ikke lød som om de kom fra denne planeten i det hele tatt. Smekk «Penny Lane» inn på baksiden, og du har en singleplate som ingen har klart å slå, selv ikke Engelbert Humperdinck.

1967 var også tre biter 7’’ trolldomskunst fra Jimi Hendrix: «Purple Haze», «The Wind Cries Mary» og «Burning Of The Midnight Lamp». Ta med Pink Floyds «Arnold Layne» og «See Emily Play», og kjenn hjernen boble. Og topp det hele med de magiske tonene som fikk verden til å sveve inn i sommeren 1967: «A Whiter Shade Of Pale»!

Jeg vil hevde at 1967 var det største single-året av dem alle. iPoden min pøser ut en uforlignelig TOP 50 spilleliste som med letthet kunne vært en TOP 300 – eller mer. Den ene låten mer gåtefull, fremmedartet og innbydende enn den andre. Det var som om samtidens musikere kommuniserte telepatisk og hadde forbigående tilgang til kollektive erindringsfragmenter fra en tid da menneske og guder omgikkes.

Yan Friis som ung  

Yan Friis som ung  

Så var det over og 1968 opprant med rasende studenter som veltet biler i Paris mens Yoko Ono hvisket slemme ord i Lennons øre og skuddene rammet en Kennedy og en King og likene lå strødd i Hue og sovjetisk panser rullet inn i Praha. Det eneste guddommelige som skjedde i 1968 var Fred Anton Maiers seiersrekke: Europamester, verdensmester, olympisk gull.

Jeg kjøpte bare én LP i 1967, «Sgt. Pepper». Ellers gikk det fortsatt i singler. Men hvilken glede de ga meg! De jeg likte best hadde alle det til felles at de åpnet dører til rom jeg ikke ante at fantes. «Strawberry Fields Forever» slo ut en hel vegg, men ellers var det dører.

Den heseblesende og paniske sorgen i Four Tops’ «Seven Rooms Of Gloom», Claptons smidige gitarløp i «Sunshine Of Your Love» og «Strange Brew», den dypblå katedralklangen og de spøkelsesbleke gestaltene i «A Whiter Shade Of Pale», det hamrende, stakkato pianoriffet i «We Love You», Beach Boys’ absolutt vidunderlige sangharmonier i «Heroes And Villains» (en innspilling som for meg ikke sto det grann tilbake for «Good Vibrations»), Jimis gitar (herregud, hvor kom den fra?), Syd Barretts smertefulle skjønnhet og forvirrede klangfarver, det absolutt overdådig svale og skjønne vevteppet av stemmer i «Dedicated To The One I Love»...

 

... den sorgvakre og trolske fløyten i «Ruby Tuesday», det fabelaktig tromme/sitar-introet i «Paper Sun» (som bare vokste og vokste hele veien mot og gjennom faden), Hollies’ to freidig-deilige hitsingler (pluss en ikke helt vellykket, men modig, en), The Whos tordnende mektige febersjalusidrama «I Can See For Miles», Doors’ hypnosehit «Light My Fire», «Homburg», utrolige «Homburg» (tenk å innfri en sånn debut med en sånn oppfølger!), Kinks, vidunderlige Kinks med «Waterloo Sunset» og den høstlige skøyeren «Autumn Almanac», Small Faces’ fire vanvittig sterke vinnere, Bee Gees, Move – og Monkees, la oss ikke glemme Monkees, som leverte singler fra øverste hylle gjennom hele året.

Og alltid, The Beatles. Jeg er av de privilegerte som faktisk var der da «All You Need Is Love» debuterte på TV, og jeg var der hele denne sommeren da «love-love-love»-koret og Lennons bedøvende laidback ledestemme svevet ut av radioapparatene og de åpne vinduene i nabolaget hver eneste dag.

Og «Hello, Goodbye», dette glitrende juletreet av en single, og EP-en «Magical Mystery Tour» - begge de sistnevnte leverte «I Am The Walrus», det mest kompromissløse stykke popmusikk verden hadde hørt.

Alt dette, og likevel bare toppen av isfjellet. 1967 mer enn matchet 1966. Men året gikk seg litt tomt mot slutten, og da kom den absolutt fine, men ikke akkurat nyskapende, «Everlasting Love», en forsmak på forfallet som ventet like rundt svingen, da Beatles lot verden i stikken og stakk til India.

Men sånn tenkte i hvert fall ikke jeg da desember rant mot slutten. Jeg var 15 år, gikk i 2. real på Nadderud og trodde definitivt at livet hadde gode ting på gang. Optimismen var farvet av musikken som hadde båret meg gjennom dette året, og aller mest Beatles-musikken som hadde vært nyskapende henimot det overmenneskelige. Gruppen var ekstremt aktiv i ‘67. Jeg hadde ingen grunn til å tvile på at det ville fortsette inn i 1968.

Yan 15 åer 

Yan 15 åer 

1967 var også det siste året jeg tilbrakte sommerferie med mine foreldre. En traurig tur til Lillesand hvor vi leide rom på et pensjonat. Jeg overlevde takket være min transistorradio som fanget opp duellen som utspilte seg mellom Monkees’ «Alternate Title» og «All You Need Is Love» i England, hvem av de to ville klare å dytte Procol Harum ned fra 1. plassen.

Gjett om jeg jublet da introen til «Marseillaisen» slapp løs, og Paul og George kom gyngende med sitt «love-love-love», og strykerne startet sin kantete nedstigning, og teppet gikk opp for John. Jeg kjenner den samme fryden hver gang jeg hører disse første taktene, introduksjonen setter meg i 1967-transe, og det er deilig.

Lillesand 

Lillesand 

Lillesand viste seg å være en real skuffelse. Byen er mikro og ser ut som et sted gutter kan ha det gøy, trange gater, brosten, hvitmalte trehus, trange portrom og små bakhaver. Akkurat sånt som du finner på Folkemuseet på Bygdø: En westernby for små revolvergutter. Vi fikk lekt revolvermenn i fem minutter, så hadde vi hele nabolaget av rasende, middeladrende damer i blåtøyskjoler over oss.

De innførte umiddelbart portforbud for fremmede barn, og bibliotekstaushet i gatene. For en møkkaby. Vi prøvde å leie en hytte ute i skjærgården også, men der var det ikke gjort et slag siden 1931, og ugresset som vokste tett inntil husveggene var av samme dimensjoner som elefantgress.

Nærmeste badeplass lå ti minutters gange unna og viste seg å være en idyllisk vik omkranset av små fiskerhus bebodd av iltre fiskerkoner som forbød bading på dagtid da fiskermennene deres lå og sov. Ikke fikk vi pengene igjen da vi dro inn til utleier for å klage, heller.

Vel hjemme sprang jeg til Narvesen hvor den hyggelige kioskmannen hadde lagt av de tre New Musical Expressene som var kommet ut mens jeg var i sørlandshelvete. Pengene hadde jeg fått av min mormor. Glad gikk jeg og bladde i avisene og beundret TOP 30 hvor «All You Need Is Love» gikk direkte inn på 1. plass.

 

Da stoppet en bil. Det var mine foreldre. Hvor hadde jeg fått penger fra? Jo, mormor ga meg fem kroner til sommerferiepenger. Jeg hadde spart 3.75 til de tre avisene. «Ja», sa min mor skarpt, «men dine brødre fikk bare tre kroner hver. Slik vil vi ikke ha det.» Jeg hadde en mormor som syntes at en 14-15-åring hadde større behov enn 8- og 11-åringer, og det hadde hun jo egentlig rett i.

Hverken Mikkel eller Jakob kjøpte dyre musikkaviser, og tegneseriene fikk de. Uansett. Der sto jeg sommeren 1967. I det ene øyeblikk den lykkelige eier av hele tre ferske og helt uleste NME. I det neste frarøvet avisene og vitne til at min mor rev dem i småbiter. Det lærte meg i hvert fall to ting: Prinsippryttere suger, og aldri mer sommerferie med foreldre.

 

1967 var ikke minst året da jeg ble utsatt for stereofoni og narkotika. Det første var jeg klar over, det andre ikke. Nede i hulen til det unge kunstnerekteparet på Ekely fikk jeg høre «Sgt. Pepper» som jeg aldri hadde hørt den før. I stereo. Bred stereo, med en tredje høyttaler i midten.

 

De spilte høyt og de røkte tett av den samme sigaretten. Det stusset jeg over. Kunne de ikke rulle hver sin? Uansett var kjellerstuen tung av røk og så fylt til randen av stereofonisk vellyd at tapetet slet med å holde veggene på plass. Kunstnerne var døsige og fniste ofte. Musikken fikk farver og laget bølger i luften. «A Day In The Life» var stofflig, jeg kunne berøre den, den gjorde meg vektløs.

Etterpå satt vi oss i parets 2CV og skranglet opp til Emanuel Vigelands mausoleum på Smestad. En hemmelighetsfull, tett stenbygning med lav og trang dør som førte inn til et dunkelt, tønnehvelvet rom fullstendig dekket av fresker. Rommets akustikk var overjordisk, selv det svakeste pust av et hvisk ble fanget og roterte sakte oppunder takhvelvet. Lyden av en munnharpe fikk hele rommet til å blafre.

Jeg var i en drøm, trodde jeg. Først noen år senere skjønte jeg at jeg hadde vært i narkotikarus. Ennå ikke 15, og allerede ute med fantestreker. «Sgt. Pepper» lød aldri slik hjemme.

Epilog: Hullene i samlingen som de tre inndratte og istykkerrevne utgavene av New Musical Express etterlot seg, ble i 1973 fylt av en meget snill Erik Hansen som jeg jobbet under i Arbeiderbladet, han overlot meg hele NME-samlingen sin. Takk, Erik.