Ulf Lundell 70 år

Han har alltid vært så forbanna mye tøffere enn de andre

Onsdag fylte den svenske nasjonalskalden Ulf Lundell 70 år. Jeg elsker Ulf Lundell. Her er en høyst personlig hyllest til ham.
UFFE: Her fra en konsert på Roskilde-festivalen i 2009, rett før han fylte 60.  
        
            (Foto: Pontus Lundahl / SCANPIX)

UFFE: Her fra en konsert på Roskilde-festivalen i 2009, rett før han fylte 60.   Foto: Pontus Lundahl / SCANPIX

I oppveksten var det aldri vanskelig å finne næring til å bekrefte det skjeve styrkeforholdet mellom den norske og svenske musikkhistorien.

Vi hadde Alf Prøysen og Alf Cranner. De hadde Bellman og Evert Taube.

Vi hadde noen flinke og folkekjære visesangere. De hadde Vreeswijk.

Når vi ropte «a-ha!», kunne de enkelt replisere med «ABBA»!».

Vi hadde Åge Aleksandersen. De hadde Ulf Lundell.

For meg var alltid Lundell det sterkeste kortet av alle de ovennevnte.

Jeg vet ikke hvor det kom fra, hvem det var som prakket det på ham, om det bare var hyppig spilling på norsk radio som ledet ham inn i fristelsen, slik det var for mange. Men faren min digga Ulf Lundell, og det var den ekstremt Springsteen-inspirerte (skjønte jeg mange år etter) skiva «Kär och galen» (1982) som kontinuerlig ble spilt på vinyl i Aspveien 3 på Fauske i Nordland, og selvsagt på en C60 opptakskassett i den ikke spesielt hi-fi-attråverdige kassettspilleren som fulgte med en sliten Talbot.

 
 

Men jeg elsket Lundell, og kan egentlig ikke huske at jeg levde i noen slags opposisjon til mine foreldres musikksmak, at det var et problem at de også likte det jeg likte. De digga selvsagt ikke alt jeg hørte på eller vice versa, men jeg hatet heller ikke deres musikk, ikke av den grunnen i hvert fall, altså at det var deres musikk. Lundell kunne vi uansett enes om.

Jeg elsket kjempehiten «Öppna landskap», en låt som, når jeg lukket øynene, fikk meg til å fly. Og jeg kunne skrive under på det meste av teksten, det om fred og frihet og livet ved havet og måseskrik og alt det der. Vi hadde sjøhytte, og fortsatt når jeg hører den, sender tankene meg tilbake til ei halvøy i Trondheimsfjorden, med lyder av sjøfugler, unger som hyler og bader og lukten av tang, fjære og nytrukne rødspetter. Det var alltid dit jeg ble sendt av gårde under avspilling av låten.

Når andakten kom på radioen hjemme, slo alltid mamma eller pappa den av. Men når «Öppna landskap» kom, andrelåten på A-sida av «Kär och galen», etter det litt enkle og lette åpnings- og tittelsporet, var det andaktsstund hjemme. Da holdt man kjeft, enten låten kom via den knitrende vinylen eller det sprakende FM-båndet.

Det varte likevel aldri lenge før allsangen var i sving. Pappa, som ikke var spesielt godt utrustet når det kom til verken rytmesans eller sangstemme, knipset i utakt og ropte ut refrenget med den stemmen han hadde. Husker den barnlige fryden og skammen som blandet seg i rommet, slik det var når foreldre gikk litt ut av karakter. At det var både stas og litt pinlig på én og samme gang.

Også var det litt besynderlig hvordan han skrek linja «Där bränner jag mitt brännvin själv!» høyt hver gang. Han var jo lærer og fotballtrener, forbilde og alt, og vi hadde ikke engang heimbrentsapparat hjemme, et apparat som var vanligere i hjemmene i våre kretser enn TV-apparat, til langt utpå syttitallet. Og han var fra bygda, og heimbrent var en del av den kulturelle oppdragelsen. Så jeg tror han sang akkurat denne linja ekstra høyt, på pur frihets-faen. Dessuten elsket han sild og å være ved havet, der høysnua måtte knele mot den fuktige sjølufta, så han kunne fylle lungene og åpne nesen.  

Linjene etter i sangen er «[…] och dricker det med välbehag, till sill och hembakt vört. Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo». Klart vi ville bo ved havet. Finnes jo ikke noe bedre. Og låten til Uffe var selve beviset som inkarnerte alle argumentene.

Skiva som fulgte opp «Kär och galen» var et rent coveralbum jeg ikke hørte før masse år etter, der Lundell kjører (for det meste) litt ukjente spor med egne favoritter gjennom den svenskspråklige kverna si. Dylan, Costello, Bowie, Wille Nile, Randy Newman, Cohen etc., artister jeg enten ikke kjente godt eller ikke hadde kjennskap til overhodet på den tiden, men som jeg nå eier masse plater av.

Særlig versjonen han gjør av Cohens «Famous Blue Raincoat» (blant de mer kjente låtene på skiva) er fantastisk i svensk språkdrakt, under tittelen «Kom du nånsin iväg». Hør på den, dere som tror at det Stefan Sundström driver med er top notch innen dette universet.

Da hans neste utgivelse ble sluppet rett før jul i 1984, husker jeg at den skinte mot meg i platehyllene. Ei ny Ulf Lundell-skive! Steike. Her måtte det tenkes. Jeg var på Pick-up Musikkbar og skulle kjøpe julegaver. Det var som oftest musikk det gikk i, men det gikk jo ikke an å ønske ei ny Ulf Lundell-plate til jul. Ikke da.

Man var nyslått tenåring, og man hadde et image å ta vare på. Et forvirret, uferdig og usikkert image, det skal sies, men dog. Man kunne ikke sette ei plate med Ulf Lundell øverst på ønskelista. Heldigvis kunne man sette den øverst på sin egen fars liste og late som man var snill, vel vitende om skiva da ville være åpent tilgjengelig, siden vi bodde under samme tak.

Den var helt enormt forlokkende der den sto i hylla, den rykende ferske «12 Sånger». Slikt kan være vanskelig å sette ord på, hvorfor et bokomslag eller et platecover er forlokkende. Og her var det bare Lundell som sto på en gjengrodd landevei, langsmed et slitent buskapsgjerde, i en døll, beige frakk. Men jeg digga det, uten at jeg kan redegjøre for det i det hele tatt.

Papiret på coveret var dessuten matt, ikke sånn glinsende slik det meste annet på åttitallet var. Jeg måtte ha skiva. Og jeg hadde ikke engang hørt den. Det ble den. Til pappa fra sånn temmelig omsorgsfulle meg.

«12 Sånger» ble lydsporet til denne jula. Jeg vet ikke om gaven var helt innertier for mottageren, selv om han iallfall lot som, men det var fortsatt «Kär och galen» som var den foretrukne skiva når fader’n skulle spille Lundell. Så jeg burde sikkert egentlig ha litt dårlig samvittighet for den halvredelige motivasjonen bak gavevalget.

 
 

Det er uansett et fantastisk album, der Lundell har kastet ut alt av band, og bare er igjen i studio med en stålstrenger og et munnspill, han er ikke engang spesielt god på noen av dem, og hans raspende stemme. Du kan kjenne lukten av sigarettrøyk mens han synger ut låtene, som om de gjaldt liv. Følelsene henger utenpå ham i lange tråder, og begrepet «sjelevreng» blir bare et daft ord sammenlignet med hva det høres ut som.

Åpningssporet «Tuff match» er en hyllest til kjærligheten for et kjempende par i begynnelsen av et forhold. Avslutningen er av det gispende, romantiske slaget:

Jag vill inte se dej göra samma misstag/ Jag vill inte se dej förlorad i lögn
Jag vill inte se dej gå ifrån mej/ Jag vill bara se dej lycklig i mitt liv

Tuff match för två älskande/ Tuff match för två hjärtan i dag
Tuff match för en man och en kvinna/ Tuff match om vi ska få vad vi vill ha

Ikke at jeg skjønte så forbanna mye av det da, men likevel. Den mollstemte «När du står framför mej» husker jeg at jeg lærte meg på gitar. Den var lett å spille, men de stakkarene som fikk den servert i en degenerert tenårings-Egon-versjon fant den åpenbart plagsomt eksistensiell og direkte. Det var iallfall ingen som ba om ekstranummer. Men jeg elsket den, og får fortsatt gåsehud av å høre den, vel å merke i Lundells versjon.

Men det er låten «Tre bröder» som virkelig gjør vei i vellinga her. Den er som en liten roman (en kunstform Lundell også behersker), med sine nesten 8 minutter, der den sveiper av gårde i sin beretning om tre brødre og deres funksjonelle og dysfunksjonelle sider av søskenforholdet.

Jeg trodde jeg var alene om å digge denne låten, men etter å ha bodd noen år i Tromsø, ramlet jeg over en smaksalliert. Paal, het han. Han var fra bygut og var glad i å fremføre egne dikt. Han hadde noen fremføringer av dem på Middagskjelleren også, husker jeg. Det var rimelig intense greier.

Paal, med det viltre, ravnsvarte og tjukke håret, det ville blikket og med masse utestemme. «Tromsøbrua é en én kilometer lang kuk!», kunne han rope, til spredt latter og en del blikk rett ned i golvet. Men jeg likte Paal. Skjerpet og fin var han en interessant og artig fyr å snakke med, utadvendt som fy og med ei blanding av frekk og fremfusende adferd og streetsmarte skills som gjorde ham i stand til å parere fleipete kommentarer lynkjapt.

Paal elsket «Tre bröder», og jeg tror han kjøpte «12 Sånger» av meg iallfall tre ganger i platesjappa jeg jobbet i. Han skulle vel enten gi den i gave eller kjøpe den på nytt til seg selv. Den ble iallfall kjøpt flere ganger. Han køddet avvæpnende om og av seg selv når han gjenkjøpte den. At han var verdens beste kunde, og at alle kundene skulle vært som ham.

Så vi pleide å snakke om denne låten, Paal og jeg. Der fant vi hverandres fellesskap, slik det er med musikk, der vi kunne stå på toppen av den imaginære og hovmodige haugen av selvpåført bryskhet, løfte knyttede never i luften og bare brøle ut til hele resten av verden at denne nesten åtte minutters saken av en låt er genial og at alle som ikke er enige er noen jævla knalliser.

Jeg ante ikke, før jeg skrev dette og begynte å lete, at det fantes et filmopptak av Uffe når han gjør denne låten. Av og til elsker jeg virkelig internett. Skulle ønske Paal fikk sett dette:

Paal forsvant fra byen en gang på nittitallet, og jeg så ham ikke på lenge, helt til noen kunne fortelle meg at han var død, så altfor, altfor ung. Og da tenkte jeg på «Tre bröder», at den skulle jeg pinadø spille til ære for ham. Så jeg satte den på, med knyttet neve i været til ære for Paal. Også satte jeg på «Öppna landskap» til ære for pappa, sånn når jeg først var i Uffe-lynne.

Selv ikke den overproduserte trommelyden i låten irriterer meg. For det er sånn den skal være, denne klassikeren som burde vært den virkelige, svenske nasjonalsangen. Da pappa døde i 1990 var dette en låt det var lett å være enig i at skulle avspilles i bisettelsen. Da var det selvsagt andaktsstemning. Alle holdt kjeft, men jeg knipset i påtatt utakt inni meg, mens jeg påtatt halvsurt brølte at jeg brenner heimebrenten min selv, selv om jeg ikke engang behersker denne kunstformen. Det bare føltes helt rett å gjøre det likevel.

Det er det som er så fint med musikk, hvor sterkt den knytter oss sammen, hvilke sterke assosiasjoner den skaper, hvor mye vi legger til av verdier, opplevelser, lukter, sinnsstemninger og persongalleri når vi hører på den. Og jeg har mange slike med Lundells låter.

Han har alltid vært så forbanna mye tøffere enn sine jevnaldrende i både Norge og Sverige. Totalt kompromissløs, tilsynelatende upåvirket av kritikere og presse, en loner som bare gjør som han vil, som skriver akkurat så lange og så mange låter han vil og som fremfører dem med fullt band eller alene, akkurat som han vil.

«Grattis, du blev aldrig vår clown», skrev Per Bjurman i Aftonbladet onsdag, i sin hyllest til Lundell, med referanse til låten «Aldrig nånnånsin din clown», løftet fra den nevnte «Kär och galen»-skiva. En hyllest til mannen som aldri har solgt sjela si til platte underholdningsprogram på TV, som aldri har hyklet eller tapt noen kunstnerisk verdighet eller gått på akkord med noen (på godt og vondt), men som heller har stått rakrygget i det og levert varene, til både irritasjon og glede.

Det skriver jeg gjerne under på. Grattis med vel overstått, Uffe. Du er en sann helt som fortsatt betyr mye for mange.

PS: «12 Sånger»-utgaven jeg kjøpte i julegave for 35 år siden endte til slutt opp i min egen platesamling. Føler den fortsatt er litt på lån, at jeg ikke er dens rettsmessige eier. Men jeg har den iallfall, og den gir meg fortsatt de samme sitringene som da jeg så og hørte den første gang.