Musikkommentaren

Når oljen tar slutt, skal vi leve av CD-ene våre!

Si opp jobben din – selg CD-ene dine!
DET VAR EN GANG: At noen faktisk levde av å selge CD-er. Herregud, så naive de var. De skulle bare blitt født 15 år senere, så hadde de sopet inn penger. Hilsen en akademisk ekspert. 
        
            (Foto: Ann Sissel Jenssen)

DET VAR EN GANG: At noen faktisk levde av å selge CD-er. Herregud, så naive de var. De skulle bare blitt født 15 år senere, så hadde de sopet inn penger. Hilsen en akademisk ekspert.  Foto: Ann Sissel Jenssen

Da kan jeg love deg at du kan dra til Bahamas, leve på rentene og kjøre ny, fin bil, en Chevrolet, sånn for å parafrasere vår alles kjære Åge Aleksandersen.

Det var stor stemning på onsdag, i NRKs «Nyhetsmorgen», min faste følgesvenn hver eneste hverdag. Der er det heldigvis ikke bare snakk om krig og fred og politikk og Syria og virus og regjeringsskifte og sånt. Man rydder også plass til kultur, som seg hør og bør.

I et heidundrende innslag om CD-ens overraskende tilbakekomst kunne programleder Ida Creed muntert meddele følgende: «Vinylplater har de siste år hatt et oppsving i popularitet, men nå er altså også den gode, gamle CD-en på vei tilbake. Iallfall hvis vi skal tro Norges største platemesse».

Og det skulle man åpenbart. Platebutikkeier og ringrev Rune Halland, ved sjappa Cruisin’ Records, var i minst like godt humør. Han kan nok også begynne å se frem til et liv på Bahamas. For nå er det CD-er som gjelder. Han kunne fortelle om ventetid på å få selge skiver på fremtidige platemesser, at det for første gang på 15 år er utsolgt på forhånd til Norges CD- og platemesse, og at nå var det ikke bare vinyl, men også CD-er som er i støtet og på full fart tilbake.

«Flere og flere unge begynner å skjønne at også CD-er er kult!», sprudlet han over eteren. Jeg er oppriktig glad på Hallands vegne. Dette er hundre prosent ektefølt, uten et gram sarkasme eller ironi. Jeg unner Halland alt det platesalget han kan få, uansett hvilket format det går i. Slike ildsjeler, entusiaster og faglig kompetente folk blir det aldri for mange av, og Rune Halland er så avgjort en av dem, gjennom et langt og aktivt liv som eksponent for musikk.

At han selger mer CD-er nå enn tidligere er selvsagt helt topp, på alle måter. Måtte trenden fortsette å stige. «Flere og flere unge begynner å skjønne at CD-er også er kult. Jeg er optimist på framtida!», smalt det fra ham i hodetelefonene mine. Det er lite som gleder meg mer enn optimister på fremtidens vegne, ikke minst når det kommer til musikk. For det har ikke vært bare enkelt etter millenniumsskiftet.

Om hans observasjon er allmenngyldig er det likevel mulig å være skeptisk til, selv uten å være en misantropisk grinebiter. Men NRK hadde også hentet inn ekspertise fra akademia, som kunne gi Hallands observasjon en tørr, faglig vurdering. At CD-er blir stadig mer populært var nemlig ikke overraskende overhodet, for sosialantropolog og trendspotter Gunn-Helen Øye.

Dette kunne hun skråsikkert si noe faglig om. Til tonene av sløy instrumentalblues tegnet og forklarte den skråsikre trendspotteren:

«I et slik samfunn der vi er så foroverlent, så har vi en stor bevegelse som man gjerne kan kalle nostalgi, eller blikk tilbake igjen. Og det betyr at de som kaster blikket tilbake, er gjerne de som vil til en tid de faktisk ikke har levd selv, men søker til elementer til den tiden. Jo smalere det blir, jo bedre er det, og jo mer lidenskap blir det, sånn som med CD-er, og vinyl, men spesielt CD-er».

Sitatet er, for ordens skyld, ordrett. Man kan saktens lure på hvordan man fikk til noe som helst før i tiden, enn si skjønte noe av samtiden før i tiden, før ekspertene fantes. Og hvordan kunne de vite hva ordet nostalgi betød? Det kunne ikke vært lett. At man derimot burde begynne å lese litt god, gammal Ludvig Holberg litt mindre bokstavelig i sosialantropologiske miljøer, synes derimot sikkert.

Den godeste Holberg-skikkelsen Erasmus Montanus resonnerte seg jo frem til en logisk slutning som fortsatt står seg fint, knappe 300 år etter den ble skrevet. Fritt etter hukommelsen var den slik: «En sten kan ikke fly. Mor Nille kan ikke fly. Ergo er mor Nille en sten».

I sosialantropologiske trendspotterkretser går de ikke av veien for å gi lignende logikk plass i forklaringen av vår samtid, for eksempel når de skal forklare fenomener og trender o musikkbransjen. I dette tilfellet lyder den omtrent som følger:

«Ei platemesse selger ut for første gang på 15 år. En platebutikkeier som selger CD-er sier at den gamle CD-en er på vei tilbake. Ergo er det en stor bevegelse av unge folk som søker seg tilbake i tid. Og de gjør det ved å kjøpe CD-er. Ergo er CD-en tilbake for fullt».

Strømming som musikkonsum jafser i seg stadig større markedsandeler, iallfall når det kommer til foretrukne format å avspille musikk fra. Det har sine høyst rasjonelle årsaker. Det er enkelt. Det er et sjukt stort utvalg å velge fra. Det er helt idiotisk billig. Av nettopp denne grunn har CD-en mer eller mndre blitt utkonkurrert fra markedet, mens vinylen har holdt stand, fra nesten å ha vært kulturelt rødlistet på midten av nittitallet.

SULLIK: Eksempel på nok en sullik som i sin tid levde av å selge plater.  
        
            (Foto: Jon Terje EiterŒ)

SULLIK: Eksempel på nok en sullik som i sin tid levde av å selge plater.   Foto: Jon Terje EiterŒ

 

Det er heldigvis også de ubestridte heidersmenn og -kvinner som fortsatt veiver vinylens faner høyt og bredt, og står i platesjapper og pusher det over disk. Vinylen er ikke død, ikke på langt nær, men den er og blir en nisjegreie. Så når man leser at vinylsalget har gått opp med en høy prosentandel, er det fra et i utgangspunktet svært skralt grunnlag. Hvis salget av vinyl utgjør noen få prosent av musikksalget, er en økning på 40 prosent fortsatt ganske lite synlig i grafene. Det samme gjelder for CD-en.

Klart det er gøy med CD-er for unge som vil spille fysiske skiver. Formatet er helt topp for å gjengi lyd, selv om jeg aldri har likt de små og pinglete coverne de pakkes inn i. Derfor har jeg personlig alltid mislikt dem litt, men ikke mer enn at jeg kjøpte mange tusen av dem. De ligger i dag i plastforseglede esker, mens diverse samlebokser fortsatt står fremme, fordi jeg synes de er stilige å se på.

Jeg elsker også platemesser og har svidd av uanstendige beløp på å vandre mellom reoler, hyller og esker på jakt etter godbiter. Det er i så måte helt supert å høre at disse messene er mer populære enn på flere år. Å ta fulle platemesser, og Rune Hallands gladlaksutsagn fra sin egen butikk, som bevis for at CD-en er tilbake, er derimot å strekke det litt langt. Det blir som å ta amcartreff til inntekt for at flere og flere ønsker å kjøre biler med store bensinmotorer. Eller å hevde at økt interesse for loppemarkeder og bruktklær er ensbetydende med at folk ikke foretrekker nye klær.

Man leser også om land nedover på kontinentet der CD-en nekter å dø. Tyskland og Polen har fortsatt gode tall på CD-salg, men det er overhodet ikke en oppadgående kurve, og strømming kommer også her til å spise opp markedsandeler, og etterlate de fysiske formatene til nerder, nostalgikere og nyfikne og nyfrelste platejunkies. Akkurat som det etter hvert har gjort også i USA (der de lenge hengte etter oss i utviklingen). Det kan jo også være en grunn til at platesjappene i stor grad bare har overlevd i byene, eller som rene nettbutikker.

For det er og blir en nisjegreie. Jeg følger flere sider på Facebook der plater selges og byttes, og der folk på daglig basis viser til at de har vært på diverse messer eller auksjoner og kjøpt kasser med CD-er til summer man før fikk maks et par fullprisskiver for.

Så om du selv sitter på et berg av CD-er, og du er helt King Kong i trendspotting, og du herjer i sosialantropologi-quiz, kan det likevel være lurt å drøye han litt med å bestille Bahamas-billetter og ny Chevrolet. Iallfall om det er inntektene fra den bortglemte CD-samlingen din som skal finansiere det.