Det er delt ut noen hundre millioner nødkroner, og det er løsnet litt på pandemisnippen. Arrangementer med 50 pers er nå lovlig, gitt at alle smittevernforholdsregler ivaretas.

Alle som har vært på konsert vet hvor begrenset dette da er. At det muligens utvides til 200 pers den 15. juni, og til 500 den 15. september, er selvsagt en fattig trøst, men intet av dette er synonymt med normaltilstander, iallfall ikke fra hva vi for noen måneder siden regnet som normalt.

Så lenge man skal «redusere kontakt med mennesker» i de respektive lokalene, gjør det at vi fortsatt må vente lenge til konserter der man fra før er vant med et fullkontaktpublikum. For dem som er vant til å være på klubbkonserter der musikk av den litt hardere sorten spilt, kan det fortsatt bli svært lenge til neste gang.

Konserter med sitteplasser er betydelig enklere, så der slikt er normalt går det iallfall an å avvikle noen arrangement fremover, selv om inntjeningsmulighetene er betydelig svekket.

Vi som bor i de fem, seks største kulturbyene i Norge har med årene blitt så bortskjemte med tilgangen på konserter at tomrommet post korona har fortonet seg høyst merkelig. Nå er Oslo i en helt egen klasse, da de er en av beste konsertbyene i hele Europa, og der aktiviteten skulle tilsi størrelsen på kjente millionbyer på kontinentet.

Men selv i Oslo spøker det nå for flere aktører. Fra ærverdige klubber som lille, intime og langt på vei legendariske Last Train, til gamle og ditto ærverdige travere som Rockefeller/John Dee/Sentrum Scene og mange flere. Steder som ikke kan lene seg på matservering, men som er helt avhengige av et jevnt sig av folk som vil drikke øl og gå på konsert (eller begge deler). Det er bare å folde hendene og håpe at de kryper levende ut av andre siden av tunnelen når dette er over.

I Tromsø har det også blitt et vanvittig bra konserttilbud sammenlignet med hvordan det var for noen tiår siden. På ukentlig basis kan man normalt velge mellom en haug konserter med etablerte og kjente artister fra inn- og utland. Ildsjeler, kulturentreprenører og hardtarbeidende folk står på året rundt for å arrangere konserter alle vi andre bare kan kjøpe en billett til og nyte sammen med venner og kjente. Hva denne aktiviteten gir tilbake, i form av livsglede og mental helse, kan man bare tenke seg til.

Hvordan dette blir fremover synes helt i uvisse per nå. For Tromsøs del er det særlig de usikre forholdene rundt flypriser som uroer meg. Jeg husker selv tiden før Norwegian kom på banen (frem til 2003), hvor komisk dyrt det var å hente artister hit. Å drive med booking da, som man var så himla naiv å gjøre, var et ganske snålt virke.

Den gang regnet man det som billig om en flybillett tur/retur Oslo-Tromsø kostet under 3.500 per pers. Jeg husker at jeg booket et svensk band jeg var veldig fan av på et sted med 400-kapasitet. Kontrakt var signert, det var i god tid før, og dekket reise var en del av den landa avtalen.

De skulle flys opp fra Trondheim til Tromsø og sendes ned til Oslo dagen etter. De var totalt 8 pers, med crew. Da billettene skulle bestilles, viste det seg at det kun var fullprisbilletter igjen. Pris per stykk: 7200 kr. Kjapp hoderegning tilsa at jeg kom til å slås personlig konkurs, selv med utsolgt hus. Prisen var den dobbelte av hva det kostet å hente band fra USAs østkyst og til Oslo.

En kul og raus person i Braathens-systemet forbarmet seg over meg og fikset meg halv pris, noe som likevel betød nesten 30.000 kr bare for flybilletter. Lyd, lys, hotell, mat, lokal transport og – ikke minst – honorar, kom i tillegg. Konserten ble takk og lov utsolgt, og var helt fantastisk. Og gikk med dundrende underskudd. Bandet var greie og firet på honorar, og ingen døde. Vi sjanglet dessuten glade ut i natta, en stor bøling med kultuelt stimulerte menensker.

Men det var en helt håpløs situasjon. Det gikk ikke an å booke under slike omstendigheter, selv om man heldigvis var naiv og prøvde, og man hadde folk rundt seg som var villige til å bruke penger på konserter.

I mellomtiden har festivalene poppet opp overalt og konkurransen er ytterligere skjerpet. De relativt lave flyprisene har derfor vært en helt avgjørende faktor for at både festivaler og klubber har klart å holde oppe aktiviteten. Hvis disse nå blir betydelig dyrere, som alle piler peker mot, kommer dette til å bli helt uutholdelig for både arrangører og for band som ønsker å turnere, og i sæ'rdeleshet med Nord-Norge som base.

Dette er alvorlig. Og dette må inn i folden neste gang myndighetene skal vurdere tiltak for å berge deler og stumpene av kulturlivet. Livsglede og mental helse er nevnt. Hva de kulturelle avkastningene er av å ha tilgang til konserter av variert art, og som er noe mer enn bare de som topper plakaten på de største festivalene, er umulig å regne på.

Men det er nok mange involverte i bransjen som nå sitter og klør seg i hodet og lurer på hva i alle dager som kommer til å skje i 2021, hvis de i det hele tatt orker, enn si klarer, å holde på så lenge.

Derfor håper jeg kultur- og likestillingsminister Abid Raja tar dette med inn i folden når han og de som sitter på pengesekken skal stake ut en ny redningspakke for kulturen, så slipper vi en fjollete ablegøye-pressekonferanse som bare handler om matematiske utregninger på antall mennesker innen gitte fysiske rom, og hvor knall det nå kommer til å bli. En støtteordning til flybilletter for konsertarrangører ville i så fall vært kjærkomment.

Og, nei, det er ikke dumt for miljøet å sende et band til Tromsø fra Los Angeles. Det er mye bedre enn at 200 fans må reise til L.A.