Minneord

Han snakket til folk - uten engang å åpne kjeften

Eddie Van Halen (1955-2020) R.I.P.
 
        
            (Foto: John Munson AP/Scanpix)

  Foto: John Munson AP/Scanpix

2020 er året som bare tar og tar. Denne uka måtte Edward Lodewijk Van Halen gi tapt for en lang kamp mot strupekreft. Vi tømmer ut litt Jack Daniels for tidenes gitarsuperhelt. Van Halen er en av byggesteinene hele fundamentet mitt er bygd på.

Pappa var aldri noen stor heavy metal-mann, selv om husholdningen var rimelig utstyrt med Saxon og Rose Tattoo. Første Van Halen derimot, var ei plate han dro frem både titt og ofte da jeg var en liten snørrunge. Ikke bare fordi de covret et av hans favorittband, The Kinks.

For min storebror begynte og sluttet alt med Eddie Van Halen. Det var Eddies skyld at hele barndommen min var akkompagnert av uendelige gitarsoloer fra naborommet. Eddies spill var en gateway drug for små heavy-gutter med rockestjernedrømmer. En portal inn i en verden av tapping, licks, shredding og endeløse løp over gitarhalsen.

Eddie Van Halen sendte smågutter ut i en kriminell løpebane som gikk videre til Yngwie Malmsteen, innom Steve Vai og Satriani, før de endte med jazz, som Eddies pappa, nederlenderen som giftet seg med en indonesier, før han satte kursen mot California.

Når du hører «Eruption» for første gang er det en nært religiøs opplevelse. Er det et fly? Er det en fugl? Nei, det er det mest halsbrekkende gitarstuntet gjort på plate, den ene gangen Eddie tillot seg å gi seg hen. Det er ikke en solo, men en symfoni, og satte skapet så til de grader på plass at man ikke kunne annet en måpe og tenke at det er ingen ting i verden som er tøffere enn å spille gitar i hardrockband!

Både jeg, min far og min bror hadde plata på vinyl, selv om vi bodde i samme hus. Og hadde én platespiller. Jeg var også vordende gitarist fram til jeg i 12-årsalderen skjønte at jeg aldri kunne konkurrere med storebror, og øvde flittig på tappe-teknikk uten å komme særlig langt. Like greit å begynne å rappe da. Eller spille punk.

I motsetning til alle EVH-kopistene og GIT-studentene som kom etter han, hadde Eddie noe man ikke kunne kjøpe for penger. På samme måte som vår egne Ronni Le Tekrø evnet Eddie å spille raskere og mere teknisk enn noen, og utfordre grensene for hva man kunne gjøre med en gitar, uten å bli en pretensiøs gitaronanist.

Heavy-gitarister i hans kaliber blir ofte som Louis CK på det berømte hotellrommet: se hvor godt jeg har det nå! Hendrix var en annen sånn, spilte solo og rytme samtidig. Og la det bare være sagt: Gitarsoloer er det kjedeligste jeg vet. Sannsynligvis fordi jeg aldri klarte å mestre det som tween selv, men det får være en sak mellom meg og terapeuten min.

Eddies gitar var et levende organ, i konstant dialog med både Diamond Dave, resten av bandet og publikum. Eddie visste å begrense seg, noe så sjeldent som en økonomisk sparsom virtuos.

Han krydret, drysset litt stjernestøv og markerte, og gjorde mer i nøye tilmålte fire takter enn en hvilken som helst shredder får til i løpet av et album, hver lille solo en liten poplåt i seg selv. Noe så selvmotsigende som en ydmyk superhelt, det var låten som bestemte, helheten. En sologitarist uten et (musikalsk) ego på størrelse med en viss orange Covid-pasient? Er det mulig?

Det var noe ekte med Eddie Van Halen. Og da snakker jeg ikke på en sånn hiphop «keep it real»-måte. Han snakket til folk, uten engang å åpne kjeften. I en verden av selvhøytidelig posering var Van Halen et sårt tiltrengt glimt i øyet.

Oppveksten i latinskdominerte Pasadena, California ga dem et hint av soul, fortiden som coverband gjorde dem i stand til å putte hva som helst inn i den musikalske kverna si og produsere rein, ufiltrert Van Halen. Det være seg Roy Orbison eller Motown. Man kan nesten si at Van Halen var verdens kuleste danseband.

Som alltid når en legendarisk musiker dør, var Facebook-feeden min full av folk som skulle vise sin respekt, dele minner og hylle Eddie her om dagen. Men jeg tror ikke jeg kan huske å ha sett en så spredt demografi gjøre det før.

Questlove fra The Roots var langt fra den eneste hiphop-legenden som kom ut av det rød- og hvitmalte skapet. Også på strenge hardcore punk-forum gikk det ei kule rødt og hvitt, hos folk som vanligvis avskyr alt som lukter av flinkis, stadion eller rockestjerne. Eddie var han karen.

Er det noe vi trenger i denne gudsforlatte jammerdalen av et år så er det mer gammal ‘Halen i monitor. Et hvilket som helst av David Lee Roth-albumene bør faktisk skrives ut på blåresept mot angst, depresjoner, sinne, seksuell frustrasjon, fremmedgjøring og dårlig selvtillit.

Det er endorfiner i sin reineste form.