Undertegnedes favorittbok om pop- og rockmusikk er ikke en biografi eller en samling høyttravende essays om musikkens «betydning».

Det er «Rock Dreams», utgitt allerede i 1973, en serie tegninger, malerier og illustrasjoner signert den nederlandske kunstneren Guy Peellaert, akkompagnert av pregnante bildetekster av den irske musikkjournalisten Nik Cohn.

Oppslaget der boken tar for seg den amerikanske musikkprodusenten Phil Spector – som nå er gått ut av tiden som følge av Covid-19 relaterte komplikasjoner, 81 år gammel – er et perfekt eksempel på hvordan Peellaert og Cohn evner å si det mest essensielle om sine objekter med en illustrasjon og to-tre korte setninger:

Den unge, spede og engstelige Spector, bærende på en veske som nesten er like stor som ham selv, er på vei inn i en garderobe på skolen. Gym. Seks høyreiste, Adonis-aktige anglosaksiske amerikanere, med blondt hår, firkantede kjever og knallharde brystkasser, er allerede i rommet, mer eller mindre avkledde. De sender skeptiske, nesten uforstående blikk til den lille mannen i døren. En inntrenger! Hvem i all verden er han DER?

«Phil kom til klassen med problemer», skriver Cohn. «Han vokste opp i The Bronx og faren hans var død. […] Han var kort og jødisk, og hadde pipete stemme. Han var flink, men passet aldri inn, og da han droppet ut av skolen etter bare ett semester, var de andre elevene i hemmelighet lettet».

Med andre ord: Phil Spector var en outsidernes outsider, dømt til å aldri passe inn, spesielt ikke i en amerikansk populærkultur der så mye dreide seg om å fremstå som vellykket. Det riktige utseendet og den riktige kroppen, den riktige bilen, den riktige kjæresten og den riktige bakgrunnen – alt dette burde helst være på stell, da som nå.

Den unge, ubekvemme Phil Spector hadde ingenting på stell. Det han hadde, var et musikalsk talent og en ambisjon som i løpet av noen få år skulle gjøre ham til mannen bak lydsporet til alle disse unge, vellykkede amerikanske livene. I en periode var det lille Phil Spector som lagde sangene disse all-american overmenneskene forelsket seg, klinte og slo opp til.

Han var ikke egentlig en artist. Dette til tross for at det første verden hørte fra ham, var «To Know Him Is To Love Him» (1958), fremført av trioen The Teddy Bears, hvori Spector spilte gitar og sang korharmonier. Sangen tok sin tittel fra inskripsjonen på gravsteinen til Phils far, Ben. Han tok livet av seg i 1949, da Phil var 10 år gammel.

Nei, Spector ble popmusikkens kanskje mest kjente bakmann og produsent, plateselskapseier og svengali: «The first tycoon of teen», som forfatteren og journalisten Tom Wolfe med en minneverdig frase døpte ham. Den gryende pop- og rockkulturens mystiske magnat, en slags musikkens «Citizen Kane».

Eventyret varte omtrent fra da han startet plateselskapet Philles i 1960 og til rundt 1965. Det mange vil kalle Spectors siste klassiske innspilling – Ike & Tina Turners «River Deep, Mountain High» fra 1966 – ble underlig nok ikke en slager i USA i sin samtid.

Ikke alle vil i 2021 ha hørt om artistene som Spector sto bak, komponerte for og produserte. De het blant annet The Ronettes og Bob B. Soxx & The Blue Jeans, Darlene Love og The Crystals, The Righteous Brothers, Gene Pitney og Sonny Charles and the Checkmates.

Men alle som har levd i noen år, har hørt låtene: «Be My Baby», «He’s A Rebel», «Da Doo Ron Ron», «Then He Kissed Me», «Baby, I Love You», «Walking In The Rain», «Spanish Harlem», «Unchained Melody». Sistnevnte ble fremført av The Righteous Brothers. Deres Spector-produserte «You’ve Lost That Lovin’ Feelin’» (1964) var in flere tiår den mest spilte innspillingen på amerikansk radio.

Spector var med-komponist på flere av disse klassiske sangene. Men det var som produsent og arrangør, med støtte fra høyrehånden Jack Nitzsche og de beste musikerne Hollywood hadde å by på, at han virkelig stemplet dem:

Stilen fikk navnet «The Wall Of Sound», og platene låt ganske riktig som katedraler av lyd – til bristepunktet fulle av blåsere og strykere, pauker og basuner og perkusjon, arrangert for maksimal «impact» – i mono. Tankegangen var trolig at sangene skulle reflektere den mest dramatiske av alle følelser: Tenåringsforelskelsen.

Det funket som bare det, i alle fall i fire-fem år. I februar 1964 kom The Beatles til USA, og med det sto skriften på veggen. Det nye idealet var artister som skrev sangene sine selv, og som i størst mulig grad beholdt kontroll over platene de ga ut og hvordan de fremsto for verden. Disse nye impulsene passet overhodet ikke inn i hvordan den stormannsgale kontrollfriken Spector likte å operere – og dominere.

Ironisk nok var det The Beatles som skulle holde navnet hans varmt mot slutten av 1960- og i begynnelsen av 70-tallet. Spector «remikset» The Beatles siste albumutgivelse, «Let It Be» (1970) – til Paul McCartneys store ergrelse. Senere produserte han høyprofilerte soloalbum med både John Lennon og George Harrison.

Men han satt ikke lenger i førersetet. Nå var han en ordinær ansatt, på jobb for artister som var viktigere enn ham selv. Fra og med 1970-tallet var han en anakronisme, en mann fra en annen pop-tidsregning. Når det sto noe om ham i avisene og bladene, var det stort sett historier om hvor gal og paranoid han hadde blitt.

Ronnie Spector, født Bennett, The Ronettes-vokalisten som var gift med Phil fra 1968 til 1974, skrev i sin selvbiografi om å ha levd som en fange i Spectors villa i Los Angeles. Om psykologisk terror.  Om at hun i 1972 forsøkte å flykte fra huset, barføtt, med hjelp fra sin mor.

Om hvordan ektemannen insisterte på at hun måtte ha en Phil Spector-dukke ved siden av seg i passasjersetet når hun en sjelden gang iblant fikk lov til å forlate huset på egen hånd. Folk måtte ikke tro at han ikke hadde kontroll på henne.

Det ble en liten håndfull plateproduksjoner til, blant annet for Leonard Cohen i 1977 og Ramones to år senere. Begge fortalte senere om skrekkelige scener i studioet, trusler og vifting med skytevåpen.

3. februar 2003 ble det tragisk nok mer enn bare trusler og vifting. Da skjedde det mange i to-tre tiår hadde fryktet at en dag ville skje: Spector skjøt og drepte et menneske. Offeret het Lana Clarkson. Hun var 40, en håpefull skuespiller og servitør.

Straffesaken som fulgte ble en TV-overført sirkusforestilling på høyde med O.J. Simpson-såpeoperaen på 1990-tallet. Den skallede, Gollum-lignende Spector underholdt blant annet juryen og TV-seerne med å dukke opp i en serie mildt sagt påfallende parykker, deriblant en gigantisk «afro».

Ankesaken ble avgjort 13. april 2009. Spector var nå en drapsmann, idømt 19 år til livstid i fengsel. Første mulighet til prøveløslatelse: 2024.

Så langt kom han altså aldri, Phil Spector. Mannen som i en kort periode for lenge, lenge siden hadde den beste nesen i verden for hva det var markedet og ungdomskulturen trengte – og var popmusikkens viktigste enkeltperson.

Alt tyder på at livet hans var både nedrig og dypt ulykkelig. Og ingen bør glemme det som skjedde med Lana Clarkson. Phil Spector sto likefullt bak et tyvetalls sanger som har vil overleve det elendige ryktet og den bitre arven han etterlater seg.

(Teksten ble først publisert søndag i iTromsøs samarbeidsavis VG )