Musikkommentaren

Fysisk kan du vera sjøl

Det er gøy at CD-er trykkes opp, men det er og blir en nerdegreie for de få. Som vinyl. Og kassetter. Og frimerkesamling.
En av avdelingene til Amoeba Records in the US of A, noen enorme skattekister for nerder i alle aldre.  
        
            (Foto: Scanpix)

En av avdelingene til Amoeba Records in the US of A, noen enorme skattekister for nerder i alle aldre.   Foto: Scanpix

For tiden pågår det et helt fantastisk artig og fascinerende prosjekt, under navnet «Norske albumklassikere på CD», et prosjekt satt i gang av den hyperaktive velgjøreren Christer Falck. I korthet går det ut på at skiver som tidligere kun ha vært på vinyl nå skal gis ut på CD-formatet.

Klassikerbegrepet brukes med lave skuldre, der ingenting er «dårlig» eller «kredibelt», og det finansieres av ei såkalt crowdfunding, der minimum 150 personer må forhåndsbetale for hver enkelt utgivelse for at hvert album skal lages. Blir det færre, tilbakebetales pengene til hver enkelt. Bikker det 150, går den i trykken.

Jeg digger at dette skjer. Det er helt topp på alle måter. Jeg trodde personlig at CD-mediet mer eller mindre var dødt, at strømming hadde tatt helt over for disse små og kjipe plastrundingene jeg aldri har klart å bli glad i, til tross for at de utgjorde en vesentlig del av levebrødet mitt i mange år og at jeg ervervet meg altfor mange tusen av dem. Nå er de pakket ned i esker, minus noen få utvalgte sjeldenheter og bokser (de siste mest for at de er fine å se på).

Jeg har attpåtil solgt unna store deler av LP-ene mine, men har fortsatt ei anselig samling sjutommere (singler på vinyl) og ei hylle med LP-er jeg ikke karer å kvitte meg med, av sentimentale og/eller irrasjonelle årsaker.

Men det er nå meg. Og jeg har selvsagt full respekt og forståelse for dem som bruker alle sparepengene på fysiske skiver, uansett format. For det har blitt så enkelt med strømming og digitaliserte filer med musikk. Selv om modellen er økonomisk helt elendig for musikerne.

Nevnte Christer Falck skrev nylig en post på Facebook, der han presenterte ei lang rekke tall med hvor ufattelig lite rettighetshaverne sitter igjen med av penger når avregningene for strømming kommer inn på konto. Teksten er delt flittig rundt, og den er både velskrevet og forklarende for den dystopiske virkeligheten. Dette er i og for seg ikke noe nytt, men vi har alle godt av å få påpekt eksisterende idioti når den bare vedvarer. Vi trenger påminnelsene, og Christer er en mann med mye troverdighet på dette feltet.

En artist får, i snitt, cirka 4 øre per strømming. De med dårlige dealer enda mindre. Da er det bare å ta fram kalkulatoren for å skjønne at inntektene fra strømmetjenestene er så komisk lave at modellen overhodet ikke er økonomisk bærekraftig for andre enn de som befinner seg på pallplass i artisthierarkiet. At en folkekjær og populær artist som Stein Torleif Bjella ikke kan leve av rettighetene fra sangene sine, altså at strømmingen alene ikke dekker inn utgiftene for innspillingen av ei ny skive, sier dessverre mye om virkelighetens iboende idioti. Fysisk kan du vera sjøl, liksom. 

For regnestykket går ikke opp. Hele greia er kjent for lenge siden. Dette er nåtidens virkelighet. Falcks poeng her er at folk igjen må begynne å kjøpe fysisk. Kjøpe skiver direkte fra artistene eller støtte opp platesjapper og handle der. Dette er en fin tanke og noe jeg støtter opp om av hele mitt hjerte. Men det er en oppfordring som nok kun når fram til dem som allerede uansett erverver musikk på denne måten.

Strømming er rett og slett så ufattelig mye mer praktisk, og når vi bor i et land der WiFi og 4G er så godt utbygget, er det en fryd for svært mange. Du får med deg millioner av skiver på telefonen din, og du kan avspille det på hodetelefoner på bussen, mens du går tur, strømme det i bilen, ha det med deg på hytta - og hjemme kan alle i en boenhet høre på det hver og én til enhver tid foretrekker selv.

Dette har bitt seg fast og etablert seg som måten å gjøre det på for majoriteten. En 20-åring som aldri har avspilt musikk på en annen måte savner heller ikke knitring i høyttalerne før låten kommer. Sjarmen med å snu skiva etter side A er ferdig forsvant allerede med CD-en inntog. Hen ser ikke engang hva i villeste helvete som er sjarmen med det. Ei heller hva som er poenget med å kjøpe alle skivene til The Beatles for flere tusen kroner, når de uansett kan høres i strømmetjenesten hen benytter.

Når selv gubber som undertegnede, som snart runder femti og får livets sol i ryggen, endrer lyttemønstre, og sågar selger unna deler av den lydmalende frimerkesamlingen min, som det er lagt ned økonomiske summer jeg ikke orker å tenke på, fordi de er så komisk høye, kan man jo forestille seg hvordan en 16-åring tenker.

Den upopulære slutningen er at strømming rett og slett er for billig, at det burde kostet tre, fire ganger mer, og at disse ekstra pengene skulle gått til dem som sitter på rettighetene til åndsverkene sine. Jeg har mine tvil til at dette heller vil skje, fordi også dette toget har gått. Man hadde muligheten da iTunes var i ferd med å etablere seg. Jeg kjøpte selv digitale skiver og låter der for et femsifret beløp. Det var enkelt og det fungerte bra. Når alt i stedet bare ble tilgjengelig mot et latterlig lavt månedsbeløp, sparket bransjen selv beina under seg selv. Siden har jeg ikke kjøpt én låt. Fordi det er meningsløst i et univers med strømming.

Byer som Tromsø (der det bor i underkant av 80.000 i kommunen, og det under normale forhold er mange tilreisende til enhver tid) er nok et minimum av hva som skal til for å ha grunnlag til å ha ei platesjappe, noe vi heldigvis fortsatt har.

Backbeat er en liten, sjarmerende og trassig oase som heldigvis holdes i live, der fans av fysisk format kan komme innom og forsyne seg av nye skiver og nyinnkommet brukt, attpåtil over ei øl eller en kaffe, med dedikerte folk bak disken. Måtte butikken eksistere til evig tid, sammen med Apollon i Bergen, Big Dipper i Oslo og deres like. De er viktige kulturbærere. Men vinyl, CD og kassetter vil aldri komme tilbake som den foretrukne måten å konsumere musikk på.

The winner takes it all, som noen talentfulle, svenske filosofer så klokt uttrykte det. Og det er strømming som er vinneren, og som kommer til å være det i uoverskuelig fremtid. Så får jeg og mine likesinnede, til vi blir grønne i trynene, mene så mye vi vil at gleden ved å høre The Stooges’ «Fun House» ikke optimaliseres før et masseprodusert, analogt eksemplar av den snurrer rundt på en tallerken. Vemodig, men sant.

PS: Opprinnelig stod det at skivene til The Beatles finnes i mono hos strømmetjenestene. Dette medfører ikke riktighet, og det er derfor endret.