Jim Steinman legemliggjorde den svenske filosofen Yngwie Malmsteens dictum: «Mindre er mer? Hvordan skulle det være mulig? Mer er mer!».
Et av de fotografiene som virkelig sier mer enn tusen ord, er tatt på Ahmerst College i Massachusetts 25. mai 2013.
Tolv tidligere elever er på sin alma mater for å motta en æresbevisning av noe slag. De ser ut som typiske samfunnsstøtter – jurister og advokater, forskere, vitenskapsfolk og psykologer. Alle har sorte kapper og de der firkantede hattene som akademikere liker å pynte seg med. Han til høyre på bildet har også en sånn hatt, men skiller seg ellers nokså radikalt ut fra de andre.
Vedkommende sitter i en rullestol i blå metallic, fysisk redusert av et slag i 2004. Han har Converse-sko på beina, opprullede jeans med nagler på knærne (når man ikke kan gå, kan man heller ikke falle), jakke i sort lateks og solbriller i en slags heldekkende flaggermus-design over øynene.
Det er Jim Steinman, som døde som følge av nyresvikt på mandag, som er tilbake på gamle trakter. De samme traktene der han i sin tid var redaktør for kultursidene i collegeavisen, og for alvor innledet sin musikalske karriere med musikalen «The Dream Engine».
«The Dream Engine» var et verk hvis ideer og musikalske temaer Steinman skulle fortsette å kannibalisere og oppdatere gjennom resten av karrieren. De livslange lidenskapene hans var allerede på plass:
Enorme mengder dødsforaktende sex og høytravende romantikk. Forpint, eksplosivt begjær. Høy fart og høyt volum. Lovløshet og evig ungdom. Everything louder than everything else. Steinman var i hele sitt liv fullstendig forgapt i det knusende episke og det overspent melodramatiske – og bare det. Virkelighet? Borgerlighet? Voksenliv? Glem det. Det er for dårlig. Bort med det!
Steinman var ikke bare en popmusikkens regissør – en som komponerte, arrangerte og produserte verk som andre fremførte. Han var, som Phil Spector og Brian Wilson før ham, en auteur. En mann som benyttet seg av musikere og vokalister som verktøy, alltid med det for øye å sette sine personlige besettelser ut i musikalsk live.
Disse besettelsene, disse visjonene, var så godt som alltid wagnersk stormannsgale – klissvåte gutteromsdrømmer blåst opp til absurde proporsjoner. Hvori gylne og muskuløse mennesker (som ligner påfallende lite på opphavsmannen selv) har grensesprengende fantastisk sex på en Harley Davidson ved et stormende hav, mens vinden uler under en himmel som spraker av lyn og torden. For så å krasje, brenne og dø, og stå opp igjen «like a bat out of hell» når morgenen kommer.
Steinman var popmusikkens uten tvil mest dedikerte maksimalist. Det er mye humor i musikken hans, men lite eller ingen distanse. Alt står på spill i sangene hans, hele tiden, alt er skrudd til 11, hvert refreng skal føles som å miste jomfrudommen – på ecstasy. Steinman tar aktivt motstand fra alt som ikke er gloriøst, stort, omkalfatrende og episk. Drømmelivet hans er i en konstant tilstand av febrilt hysteri. Too much is never enough.
Todd Rundgren, som finansierte og produserte «Bat Out Of Hell» – det massivt suksessfulle albumet Steinman komponerte og regisserte for talerøret Meat Loaf i 1977 – trodde platen var en «Springsteen-parodi» (også Roy Bittans pianomelodier slekter sterkt på musikkteater-tradisjonen). Det Rundgren ikke kunne vite den gangen, var at Springsteen kun var en turist i dette widescreen- og technicolor rocklandskapet, og at blåsnipp-Bruce aldri skulle lage en plate som «Born To Run» (1975) igjen. Jim Steinman, derimot, skulle bo der livet ut.
Når folk snakker om Steinman, noe de for sjelden gjør, handler det som regel om Meat Loaf-albumene, heri opptatt «Dead Ringer» (1981) og det triumfartede «comebacket» i 1993: «Bat Out Of Hell II: Back Into Hell». «Bad For Good», Steinmans eneste soloalbum i navnet, hører også med i bildet. Både den og «Dead Ringer» ble kommersielle nedturer, men materialet skulle senere bli plyndret og resirkulert for alt det var verdt av komponisten selv.
Man skriver bare et visst antall tårnende majestetiske melodier og riff i løpet av et liv. Så ikke kast noe.
På mange måter vart det likevel 1980-tallet som var Steinmans tiår. Det kan med rette hevdes at han var powerballadens far. Intet tiår likte en powerballade mer enn åttiårene, og ingen ballader hadde mer power enn Steinmans.
Han kvitterte ut enorme slagere med de merkeligste artister: Bonnie Tyler (som han produserte to album for), Barry Manilow, Barbara Streisand og det britiske gothrockbandet The Sisters Of Mercy (Steinman og Sisters-vokalisten Andrew Eldritch hadde sammenfallende intellektuelle og estetiske interesser).
Selv de anemiske, australske softpoperne Air Supply fikk Steinman-behandlingen, i den magnifikke «Making Love Out Of Nothing At All». Filmen «Streets Of Fire» (1984) kunne blitt en slags Jim Steinman-sang i levende live, men snublet på målstreken. De to Jim-eposene på lydsporet er imidlertid førsteklasses. «Tonight Is What It Means To Be Young» har ikke bare ett, men fire eller fem individuelle refrenger.
Ingen av de nevnte åttitallsproduksjonene høres ut som en naturlig del av katalogen til artistene som synger dem. De høres ikke ut som Streisand, Manilow, Bonnie Tyler eller Air Supply. Disse slagerne er alle ett hundre prosent Jim Steinman. Han er auteuren og opphavsmannen, vokalistene er et nødvendig onde, et instrument han spiller på for å uttrykke seg mest mulig presist til verden.
I 1989 finansierte plateselskapet Virgin Steinmans drømmeprosjekt. Pandora’s Box var en «jentegruppe» bestående av fire attraktive kvinner med enorme stemmer, «written and produced by Jim Steinman». Dobbelt-LPen heter «Original Sin» og den er absolute Steinman: Et salig brygg av sex, flammer, synd, død og oppstandelse, kort sagt alt som ga livet mening for vår helt.
Jeg kan huske at han i et intervju den gangen, og med stor tilfredshet, fortalte at en av vokalistene, Elaine Caswell, hadde sunget så hardt at hun hadde besvimt i overgangen til det siste refrenget («baby, baby, baby!») i «It’s All Coming Back To Me Now». Låten er da også noe á la det siste ordet i powerballaderi, og ble mange år senere en stor hit for Celine Dion.
«Original Sin»-albumet ble imidlertid en kostbar fiasko, og ikke en gang utgitt i Steinmans hjemland USA. Nederlaget synes å ha tatt noe av luven av komponisten, og fremskyndet helt sikkert fredspipen han røykte med Meat Loaf et par år senere.
Etter «Back Into Hell» skrev Steinman en musikal basert på Roman Polanskis film «Tanz der Vampire», som fikk et begrenset liv på scenen. Han skrev også sangtekstene til en av Andrew Lloyd Webbers få fiaskoer, «Whistle Down The Wind», og bidro in absentia til Meat Loafs tiltagende desperate «Bat Out Of Hell»-oppfølgere i 2006 og 2016. Ikke noe nykomponert stoff, det var nok en gang snakk om oppvarmede rester fra i går. Hans tid var over, det var ikke noe igjen. Komponisten trakk seg tilbake til Batman-hulen sin i Connecticut.
Steinman var, så vidt jeg vet, aldri gift og hadde ikke barn. Det var ingenting som var normalt med ham, så det sier seg nesten selv at normale folks gleder ikke var tilstrekkelige for ham. Jim Steinman valgte drømmen fremfor den kjedelige virkeligheten. Alltid og hver gang.
Jeg vet ikke hva han brukte tiden sin til de siste 15-20 årene. Men jeg synes jeg ser ham for meg: En sortkledd eremitt med en vampyrs døgnrytme, sittende på en trone av rød fløyel, oppvartet i sitt slott av et tjenerskap som ser ut som de er unnsluppet fra en Fellini-film.
Takk for den uforlignelige musikken, din uerstattelige absolutte gærning.