Hvis man tenker på hva som kjennetegner en «hit» vil de fleste trekke frem nødvendigheten av en fengende melodi og et lettgjenkjennelig refreng som åpenbare fellesnevnere for en listetopp.

Tom T. Hall er en av countrymusikkens fremste låtskrivere, mens hans beste sanger er ikke kjent for sine melodier; ofte har de ikke en gang refreng. Likevel oppnådde Tom T. Hall en rekke førsteplasser på countrylistene og skrev enda flere sanger som ble klassikere med andre artister. Hans mest kjente sang, «Harper Valley PTA», solgte 6 millioner singler i Jeanne C. Rileys innspilling i 1968, mens vi i Norge kjenner låta som «Fru Johnsen» i Inger Lise Rypdals oversatte versjon.

Årsaken er nok hans høyst personlige sangskriverstil, som best kan kalles treminutters tregreps noveller, et sted mellom Hemingways isbergteknikk og Steinbecks patos.

Tom T. Hall ankom Nashville på midten av sekstitallet og fikk jobb som låtskriver av kjærlighetssanger, men kom snart med sine finurlige skildringer av folk han hadde møtt og ting han hadde sett på veien. Det lignet ikke på noe annet som var kommet ut til da.

«Ballad of Forty Dollars» handler om en kirkegårdsarbeider som har gravd grava til en kompis, men som later som han ikke kjente avdøde: «I’ll just sit here in my truck and act like I don’t know him when they pass». I «A Week in a County Jail» har fortelleren havnet bak lås og slå for råkjøring og slipper ikke ut før dommeren «took every nickel that I had».

Sangene kjennetegnes med at det fortelles en historie, hvor det er opp til lytteren å forstå det som ikke blir sagt. Tom T. Hall var en fantastisk observatør, som fant materiale til sanger ved sine reiser rundt i USA.

En av hans mest kjente komposisjoner er den sentimentale «Old Dogs, Children and Watermelon Wine», hvor han forteller om å sitte i en bar etter en spillejobb og høre ryddehjelpen – som «turned sixty-five eleven months ago» – dosere om livsfilosofien sin. Sangen avsluttes med at fortelleren finner ei penn og skriver ned at det eneste som er verdt noe i livet er gamle hunder, unger og – kuriøst nok – vannmelonvin.

Tom T. Hall har forklart at den første linja i en sang må være noe som er hundre prosent sant og som skal sette scenen for lytteren. Som i hans kanskje aller beste sang, «Homecoming»:

«I know I should have written, dad, to let you know that I was coming home. I’ve been away so many years, I didn’t realize you had a phone».

Vi får altså vite at jeg-personen snakker til faren sin, at han er kommet overraskende hjem på besøk, at han neppe har hatt et veldig nært forhold til familien og at han kommer fra små kår, sannsynligvis på bygda. Med hjelp av noen få ord er scenen satt.

Hans beste sanger handler alle om skjebner og karakterer: Svinebonden som ikke kan ligge på sykehus fordi ingen kan mate grisene hans («Who’s Gonna Feed Them Hogs»), soldaten som kommer hjem uten bein («Mama Bake A Pie, Daddy Kill A Chicken»), mannen med den alkoholiserte kona («Pay No Attention to Alice») eller besteborgeren som skal ringe en prostituert («Margie’s At The Lincoln Park Inn»).

Vi får ingen forklaringer eller moralske konklusjoner, men snitt fra levde liv, noe som gjør at Halls plater tåler utallige gjennomlyttinger. Etter å ha hørt på Tom T. Hall noen ganger blir man hektet på hans tørre humor og evne til å male et bilde med noen få penselstrøk.

Hall hadde ikke selv en spesielt god sangstemme, noe som gjorde at andre artister kastet seg grådig over låtmaterialet hans. Særlig Bobby Bare hadde suksess med Hall-låter, ikke minst den klassiske «That’s How I Got To Memphis», et tematisk søskenbarn til Johnny Cash’ legendariske Sun Records- singel «Big River», som begge handler om å søke etter ei dame som har forsvunnet i sørstatene.

Er det så bare gull i Tom T. Halls omfattende katalog? Når sannheten skal frem hadde han en hang til å skrive en del enerverende greier, som kjempehiten «I Love»; en oppramsing av ting Tom liker, som «little country streams, sleeps without dreams, Sunday schools in May, and hay». I samme stil kom «I Care», «I Like Beer», «Country Is» og «Itty Bitty», som alle ble hits, men som godt kan skippes når man lytter til Halls katalog.

Kris Kristofferson og Tom T. Hall slo gjennom omtrent samtidig, med mer litterære tekster enn countrysjangeren hadde sett før. I Nashville ble det sagt at de var de eneste som var i stand til å beskrive Dolly Parton uten å bruke hendene, noe som vel var en artig kommentar på sekstitallet og kanskje ikke helt comme il faut i dag.

Tom T. Hall trakk seg tilbake på åttitallet og brukte tiden på å skrive bøker og spille litt sammen med kona, bluegrassartisten Dixie Hall. Den 20. august gikk han bort, 85 år gammel. Mannen de kalte «the Storyteller» er borte, men hans beste arbeider vil bli spilt og husket også i fremtiden.

Og hvem vet, kanskje gikk han bort slik han selv skrev:

«The man who preached the funeral said it really was a simple way to die. He laid down to rest one afternoon and never opened up his eyes».