29-åringen fra Harlem har det siste året turnert steinhardt, og det merket man når han inntok scenen på Stortorget. Med «Trap and A Dream», førstelåta fra 2017-albumet «Still Striving», var stemninga satt.
I motsetning til på albumene og mixtapene, leverer han usminkede og nærmest minimalistiske versjoner av låtene sine fra scenen. Det er fritt for autotune og mindre effekter. Det kler Ferg og musikken hans. Han er ingen lyriker, men det han serverer er røft, hardt og sabla gøy å høre på.
På den nye skiva hans trår Ferg tilbake og lar andre rappere – noen av de største navnene i sjangeren – bære låtene. Det er nesten som om hele plata er laget bare for å vise frem hvem han nå kan samarbeide med.
På Stortorget fremfører han likevel de samme låtene alene – kun med support fra DJ-en. Og det er beintøft.Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har vært noen stor fan av Ferg, men på Rakettnatt er han genial.
Når han ber publikum «lage verdens største mosh pit», er de ikke vanskelige å be. Sekunder senere erklærer han krig med monsterlåta «Mad Man» og jeg er solgt.At han innimellom bangers som «Coach Cartier», «Nasty» og «Shabba», fletter inn en hyllest til 2Pac med «California Love» er rått.
At han følger den opp med «East Coast» er enda råere. Det er lyden av Bone Thugs-N-Harmony og 90-talls hip hop fra New York.«Plain Jane», megahitten hans fra i fjor, er en perfekt avslutning på fredagen. Peace out.