Hun har gitt ut ei av de mest oppsiktsvekkende bra norske platene i år, ei skive fylt med musikk og tekster som hadde fortjent et stort publikum. Hun hadde også fortjent et større publikum enn de rundt 20-30 personene som hadde tatt turen ned på Bastard Bar denne snørufsete torsdagskvelden.
Ingeborg Oktober lot seg uansett ikke affisere av slikt, og kun akkompagnert av sin egen Taylor, og en våpendrager på diverse tangenter og kor, leverte hun varene og vel så dét. Kledt i helsvart, med null staffasje, annet enn den litt sjarmerende glossy sceneutsmykkingen på byens mest aktive klubbscene, gyver hun løs på materialet sitt, hovedsakelig sentrert rundt låtene fra sisteskiva «Skjømmingsboka».
Les vår anmeldelse av «Skjømmingsboka»: Hårreisende vakkert og gripende
Hun gjør det ikke lett for seg selv, Ingeborg. Tekstene hennes bores gjennom de øvre lag av hjerte-smerte-klisjeer og helt ned i bunnen av de tankene folk flest synes det er vanskelig å dele, enn si deale, med. Med en tilforlatelig autoritet tematiserer hun heller spiseforstyrrelser, død i nære relasjoner, angst, selvmordstanker og trangen etter individuell frihet på en måte som er så hardt og brutalt at det nesten blir fysisk vanskelig å forholde seg til det. Hun klarer sågar å snakke om det mellom låtene, uten at det noen gang er i nærheten av å bli verken kleint eller klamt pådyttende.
Hun har en pussig og særegen fremtoning på scenen, der hun umiddelbart kan virke litt keitete og usikker. Hun veksler mellom å stå på tærne, og vipper føttene til hver side mens hun snakker, og smiler sjarmerende mens hun snakker velartikulert på fjong Hamarøy-dialekt om tema noen hver finner vrient å berøre. Men det er likevel noe forbanna selvsikkert og autoritært over det hun gjør. Og det er vel fordelen med å være ærlig, at du nettopp slipper å pakke inn ord, tenke taktisk, omformulere dem og gjøre budskapet tilpasset noe eller noen, fordi du da alltid formidler sannheten.
Rent musikalsk er det også helt superbt skrudd sammen. Stemmen hennes bærer godt hele veien gjennom, selv om hun aldri trøkker på for å imponere eller noe, og det enkle gitarspillet hennes er også kledelig til musikken hennes. Er likevel glad jeg fikk høre henne med en ekstra pers på scenen, for de små tangentdetaljene, og den forsiktige koringen, løfter det hele litt ekstra.
Hun holder da også publikummet på tåspissene, eller forrest på stolene, hele seansen gjennom. De oppmøtte er synlig fjetret, og det er peise stille både mens hun snakker og under låtene, kun avbrutt av ekstatisk applaus mellom numrene. Da hun allerede på andre låt blåser ut gullkornet «Døden», kjenner jeg skjelven i underleppa. At noen som er så ung klarer å synge så vakkert, og så autoritært, om noe så jævla ubehagelig og vrient er regelrett drøyt. På en bra måte.
Man blir dessverre stadig mer blasert med alderen. Det skal mer og mer til for å røske skikkelig tak i en på konsert, og man tar seg stadig i å kjenne et indre og gammelmodig «har hørt det før»-sukk når man er på byen og sjekker ut noe nytt. Konserten med Ingeborg Oktober var en viktig påminnelse om at dette bare er bullshit. Klart det fortsatt finnes masse bra og nytt der ute. Det er hun et levende bevis på, og nå må både radiostasjoner, TV-program, bookingagenter, klubber og folk der ute få opp øyne og ører for henne. Fordi både hun og folk med bra smak fortjener det.