I år har det har gått 50 år siden Led Zeppelin slapp et av rockehistoriens mest banebrytende og toneangivende debutalbum. Å få høre den levende legenden Robert Plant spille intimkonsert på studenthuset Driv, føltes derfor nesten absurd.

Som soloartist har Plant elleve studioalbum på samvittigheten, og har dermed en solid låtkatalog å plukke fra. Mye av konsertmaterialet besto likevel av nye versjoner av tradisjonelle bluessanger fra 20- og 30-tallet, derav åpningslåten "When the Levee Breaks".

Likevel skulle det egentlig bare mangle at det også ville dukke opp en og annen Zeppelin-cover i løpet av kvelden. Først ut var intet mindre enn "Black Dog", men i en noe alternativ, vampete og akustisk folkrock-versjon.

LES OGSÅ: Se bildene fra Robert Plant-konserten (for iTromsø-abnnenter)

Det er alltid interessant å høre artister gjentolke egne låter, men jeg klarer ikke å bli helt klok på hvorfor de valgte å droppe det ikoniske gitarriffet, da det utgjør en betydelig del av låten. Det blir litt som "Smoke on the Water" uten gitarintro eller "Born in the USA" uten refreng.

Noe som derimot fungerte mye bedre, var en gåsehudfremkallende versjon av balladen "The Rain Song". Denne lå til sammenligning mye tettere opp mot originalen, men fremsto likevel i ny drakt, mye takket være Seth Lakemans smakfulle felespill.

En interessant observasjon var at selv på konsertens mest nedtonede øyeblikk var det oppsiktsvekkende lite skravling, skråling, kakling og kauking, noe som dessverre ikke alltid er konsertkutymen når artister av Plants størrelse besøker Tromsø.

Dette er muligens ikke helt tilfeldig. Da rockelegenden besøkte Bodøhallen sist fredag, hadde nemlig enkelte publikummere i barområdet vært så støyende at han til slutt måtte be dem holde kjeft.

Som en konsekvens av dette ba Plants management spillestedene i Tromsø og i Longyearbyen om ikke å servere alkohol i konsertlokalet under selve konserten. Dette kan muligens være noe både Driv og andre konsertarrangører kan vurdere å gjøre oftere.

Selv om høydepunktene kom jevnt og trutt gjennom hele konserten, var det tydelig at de beste godbitene var spart til slutt. Her gravde Plant dypt i den musikkhistoriske godteposen, og dro fram egne inspirasjoner som Bukka White-coveren "Fixin' to Die", og bluegrass-klassikerne "Little Maggie" og "Gallows Pole".

Det var neppe noen som forventet å slippe unna de obligatoriske ekstranumrene. Plant satte et verdig punktum for kvelden med Zeppelin-perlen "Ramble on", og et bedre valg av avslutningslåt tror jeg man skal lete lenge etter.

Skal man likevel trekke ned på noe, virket Plant tidvis litt uengasjert på scenen, men dette så ikke ut til å plage det usedvanlig takknemlige publikummet, som var med fra første tone. Å se en artist som Robert Plant oppsummere karrieren i et intimt lokale som Driv, ble uansett en svært minnerik opplevelse.