Buktafestivalen 2019:

Ja, dette var jo trivelig!

Gamle låter i ny innpakning, fra den gamle mesteren.
 

Det er fjerde gang han står på hovedscenen i Bukta, den godeste Ebbot, og det er attpåtil under tre forskjellige navn, noe som sier det meste om mannens posisjon og rekkevidde. Og det er alltid veldig kult å se ham der nede i fjæresteinene.

De er ikke ute for å promotere den nye skiva, Ebbot & The Indigo Children. Det bandet som reiser rundt under dette navnet er heller Ebbot Lundberg med et nytt backingband, som gjør The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL)-låter med nogo attåt. Og det er greit dét, bevares.

Han ser jo ut som en mytisk yppersteprest når han kommer sjanglende inn på scenen i kjent positur, den godeste Ebbot. Iført sin klassiske kjortel, og med solbriller (som aldri tas av), labber han tilforlatelig rundt på scenen mens han messer ut ei settliste som hovedsakelig er sentrert rundt skivene til TSOOL.

Og, klart, da er det ikke mye som kan gå så himla gærent da. Vokalisten er den samme, og The Indigo Children er høyst habile musikere som gir Ebbot den veggen av lyd låtene til TSOOL krever. De er bare ikke på samme nivået som TSOOL, uten at dét skal poengteres for hardt. Men man har sett Ebbot med andre band et tosifret antall ganger før, og fraværet av Martin Hederos, Mattias Bärjed og Ian Person er mulig å påpeke uten å være heeeelt surpomp. Ikke for at det er krise, men for at finessene og de små detaljene ikke er like briljante som i originalinnpakningen.

Men det sveiper fint av gårde likevel. «Nevermore» er eminent, og høres stadig ut som den låten Oasis aldri klarte å lage, «Last Prophets in Vain» er fortsatt like storslått strålende og den bekmørke og såre «Second Life Replay» rører fortsatt mye i meg.

Og når de spiller «Galaxy Gramophone», en låt som opprinnelig bare var et bonusspor på vinylutgaven av TSOOL-debuten, er det stas. Verdens rareste outtake, det der. Da var det faen meg full ståpels for undertegnede.

Da samme band spilte på Bukta-nachspiel for to år siden startet de med en vilt bra versjon av Union Carbide Productions-låten «Chameleon Ride», men den hadde de ikke på repertoaret i kveld, og i stedet gjør de UCP-eposet «The Golden Age», dog uten å nå høydene låten opprinnelig bærer i seg.

Mumlingen til Ebbot mellom låtene tenderer til å være Swedish Chef etter litt for mye vodka, men det ser ut som han trives åkkesom, bestefar. Og det er, for all del, trivelig å høre en gammel mester fremføre låter fra en av de aller mest overfylte honningkrukkene i Nordisk rock.

Men det tok ikke av. I stedet ble det en hyggelig seanse for gamle fans, men jeg tror ikke de vant noe nye i kveld.