Det suverent viktigste med rock er å ha det gøy, og ingen personifiserer gøy i like stor grad som de fire strålende sullikene i Black Debbath.
Over en 20 år lang karriere har bandet som manifesterte «Tung, tung politisk» nå utviklet sin egen sjanger: «Norsk barsk metal». Og hvem er barskere enn firerbanden fra Bøler, der de poserer som godt voksne gutteludder i sine syltrange tatoveringsgensere og altfor korte hotpants?
Ablegøyene kom – selvfølgelig – med tette mellomrom også denne fredagskvelden i Telegrafbukta.
Lars Lønning, Egil Hegerberg, Aslag Guttormsgaard og «Ollis» Andreassen driver like mye med standup, som barsk rock. Forskjellen er at Debbath er morsommere enn 99 av 100 standupkomikere. Jeg er overhodet ikke alene om å revne av latter idet bandets «HMS-ansvarlige» Egil Hegerberg trygler «mengdene av kåte MILFs i publikum», om å respektere bandmedlemmenes intimitetsgrenser.De er kongene av bløte
dad jokes
, men samtidig Black Debbath er vitsen man aldri slutter å le av. Idet vokalist Lars Lønning prøver å drikke øl mens han spretter rundt på hoppestokk, er fjolleriet komplett.Trodde jeg.Så kom Egil Hegerbergs «altfor lange rockequiz», med gledelig høy Tromsø-faktor. Den var så genialt teit at jeg håper noen filmet opptrinnet, slik at den kan brukes til opplæring på alle folkehøgskolers studieretning «fjas og fanteri» - om noe slikt noen gang blir opprettet.
Som en fast greie, drar Black Debbath en lokal gitarist opp på scenen under sine konserter. Den godt voksne oppgaven disse unge håpefulle spellemenn (ingen kvinner har meldt seg på så langt) er å spille selveste Ronni Le Tekrøs gitarsolo under låten «Tons of Rock».
I Telegrafbukta høstet 20-åringen (stakkaren ble introdusert som 8 år gammel) Sander Jakobsen stor applaus da han skulle vise at det ikke bare er «iskald techno og visesang som kommer fra Tromsø». Og dét klarte han jo definitivt!
Selve musikken var det ellers ikke veldig mye å si på. Dette bandet ville aldri blitt mottatt med entusiasmen og kjærligheten Bukta-publikummet viste fredag, om låtene deres var middelmådige.Det skal allikevel sies at de spilte få av mine personlige Debbath-favoritter. Stemmen til Lars Lønning kunne i tillegg trengt seg litt smurning med nordnorsk råtran eller selojle. Men selv om jeg - rent musikalsk sett - har overvært bedre Black Debbath, var dette akkurat hva soldovne lattermuskler trengte. Black Debbath blir faktisk bare morsommere med årene.Om man ikke koset seg under denne opptredenen, er det bare å gi opp alt av kulturopplevelser. Så om du hører noen hengetryner si «men de spiller jo her nesten hvert år», er det bare å forklare vedkommende at alle festivaler trenger Black Debbath.