Buktafestivalen 2019

Hva skjer hvis du krysser War on Drugs med bodødialekt?

Indie-nykommerne Virkelig ble en svært positiv overraskelse i Bukta.
 

Bodøbandet Virkelig er kanskje relativt ferskt, men de skal i hvert fall ikke beskyldes for å kaste bort tiden. Bandet ble først kjent for allmennheten i 2015, da 17-åringene ble kåret til ukas urørt på NRK P3 med låta "Cecilie", noe som igjen førte til tung rotasjon av låta på kanalens spillelister. Bandet albumdebuterte i fjor med "Lykke til i Livet", og har nå altså funnet veien til Buktafestivalen.

Kall meg gjerne forutinntatt, sur eller tverr, men jeg blir automatisk en smule skeptisk når jeg hører ordene "indie-rock" og "bodødialekt" plassert i samme setning. Ikke fordi jeg har noe i mot noen av delene, men fordi kombinasjonen ofte har en tendens til å høres ut som en eller annen lettvariant av Kråkesølv.

Man kan vel trygt si at skepsisen var unødvendig her, for Virkelig i Paradisbukta ble kveldens største positive overraskelse på nesten alle måter.

Etter å bare ha hørt på innspillingene, må det først og fremst sies at live-versjonen låter helt annerledes og mektigere enn først antatt. Selv har bandet nevnt War on Drugs som en viktig inspirasjon, og det høres, for å si det sånn. Lydbildet er svært, med klare tendenser mot 80-tallet, og det er noe litt pussig over det å se fem 20-åringer fullstendig uanstrengt håndtere et såpass modent uttrykk.

Det må sies at vi snakker om en gjeng svært habile musikere, der hver eneste tone virker gjennomtenkt og velplassert, eksempelvis på låtene "Kom til mæ" og "Perongen" som ble to av konsertens høydepunkter. Buktapublikummet ble også introdusert til den rykende ferske låta "Dynamitt", en helt grei låt, men for min del dessverre ikke helt på høyde blant kveldens sterkeste.

Virkelig har generelt forstått hvordan det skrives fengende musikk, men låta som stakk seg best ut på fredagskvelden var uten tvil avslutningslåta "Storbyangst", med et tekstmessig tema jeg vil anta at de fleste bodøværinger kan kjenne seg igjen i. Selvsagt ble også P3-favoritten "Cecilie" også obligatorisk fremført, men jeg synes kanskje den faller litt utenfor det synth-pregede lydbildet Virkelig ellers serverte i Paradisbukta.

Selv om det musikalske hang på greip, savnet jeg for øvrig litt mer publikumsinteraksjon, da det oppsto flere unødvendige småpauser som ødela litt av flyten. Dette blir selvsagt bare småpirk, og Virkelig fremstår som et band som for lengst har steget videre fra å bare være et "Urørt-band". Jeg ser frem til fortsettelsen på neste album.