Buktafestivalen 2019

Kos i sola, selv om seiersparaden uteble

Det er ikke lett å gjøre alle til Lars.
FRONTFIGUR FOR EN KVELD: Denne kvelden var dedikert til Lars Beckstrøm.  
        
            (Foto: David Gonzalez)

FRONTFIGUR FOR EN KVELD: Denne kvelden var dedikert til Lars Beckstrøm.   Foto: David Gonzalez

Når band har besøkt både byen og Bukta et utall ganger, forsøker man seg innimellom med nye konsepter, for å holde ting friskt. I fjor ble Bel Canto utfordret til å spille «Shimmering, Warm and Bright»-albumet i sin helhet, til stort hell. I år hadde Bukta bedt deLillos lage en konsert hvor de viet bassist Lars Beckstrøms komposisjoner ekstra oppmerksomhet.

Tidligere Bukta-sjef, Robert Dyrnes, gir sågar ut «deLillos à la Beckstrøm» samme dag som konserten, et album hvor han har samlet disse.

deLillos er normalt et band det er trygt å ta bestemora di med på, men Beckstrøms univers er betydelig mørkere, og inneholder både drap og strippeklubber. Dette til tross for at de låter umiskjennelig deLillosk. At så mange av Beckstrøms låter figurerer i settet, er likevel med og gir det en annen stemning enn man vanligvis får fra gruppa.

LES FLERE ANMELDELSER HER!

«Den feite mannen» fra «Hjernen er alene» drar i gang showet. Litt småsurt i starten, rett nok, men alt tilgis etter en fiffig dobbelgitarsolo mot slutten. Selv om det er rart ikke å ha Lillo-Stenberg i front, funker lange-Lars overraskende bra som hovedvokalist.

 
 

Når Lillo-Stenberg overtar på tredjelåten, «Arne», går det imidlertid helt galt på refrenget – ettersom han ikke kommer opp på falsettonene. Folk er tilgivende og ler med. Slik har forholdet alltid vært mellom deLillos og publikum. Det var uansett aldri sangprestasjonene som ga bandet denne nærmest magiske tiltrekningskraften.

 

I og med at settet uansett er så annerledes, presenterer Lillo også en ny låt – som i det hele tatt ikke skiller seg merkbart fra komposisjonene fra 80-tallet. Det er de første albumene folk forventer å høre låter fra. Disse, og «Neste Sommer», selvsagt – monsterhiten de fikk på sjetteskiva med samme navn. Med 23 grader og sol var det heller ingen som lurte på om den ville komme.

 
 

Men først får vi en av Beckstrøms sterkeste låter, «Kåre og Nelly», med en bottleneck-solo av ypperste klasse fra bandets tredje Lars. Man glemmer ofte hvor gode de to er på gitar, mellom hver gang man ser bandet. På «Tøff i pysjamas» er det Lars Lillos tur å vise frem sine gitarkunster. Neil Young ville vært stolt. Selv 18-åringene, som ikke en gang var påtenkt da denne gikk som en farsott over landet, synger med på refrenget.

 
 

«Kokken Tor» innledes med en køddete Van Halen-pastisj som intro, og idet riffet setter inn, står jubelen i taket. Versjonen er mesterlig. Uansett hva som skjer etter dette, blir det hjemmeseier. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg noe band som passer bedre å kjøre på først ut på hovedscenen i finværet.

En tredje gitarist introduseres, og nå vet alle at det er klart for «allsang på grensen». «Neste sommer» kjenner folk så godt at bandet kan stoppe kompet før siste refreng, og la publikum avslutte låten alene.

Etter noen flere Beckstrøm-sanger – deriblant nydelige «Søster» – avslutter de i kjent stil med «Smak av honning» og «Glemte minner». Førstnevnte er låten Postgirobygget og Di Derre har forsøkt å replisere utallige ganger – uten hell. deLillos har imidlertid originalen, og i et slikt vær ville vi uansett tilgitt hva som helst.

 
 

Åpenbare klassikere som «Hjernen er alene», «Min beibi dro av sted», «Lebestift» og «S’il Vous Plait» ofres for å gi plass til Beckstrøm. Dette bidro til å gjøre konserten interessant for dem som har sett bandet hundre ganger før, men gjorde samtidig at den vanlige seiersparaden til dels uteble.