Det er ti år siden Bob Hund besøkte Telegrafbukta sist, en konsert som gikk rett inn på min topp én-liste over Bukta-konserter det året, og topp tre-liste over band man burde høre mer på. Å si at jeg var en smule spent i forkant av fredagens tilbakekomst, vil derfor være en enorm underdrivelse.
– Nu har konserten börjat, proklamerer vokalist Thomas Öberg nesten overraskende formelt, før bandet erklærer sirkuset åpent med "Mer än så kan ingen bli", etterfulgt av tittelsporet "0-100" fra bandets siste album.
For det er nettopp et sirkus det er, og medlemmene i Bob Hund kan på mange måter minne mer om skurker hentet ut fra en surrealistisk tegneserie enn et band. En maskert og kappekledd Öberg spretter rundt på scenen som en galning, slenger rundt på mikrofonen og gjør superheltposeringer som om han aldri har gjort noe annet.
Det blir nesten litt ko-ko å tenke på at man faktisk står og ser på et band som pusher tretti. Hvordan kan et band fremdeles virke så genuine og entusiastiske etter så mange år? Det forblir muligens et lite mysterium, men man skal også være en rimelig kronisk vanskelig som person om man ikke lar seg smitte av vokalist Thomas Öbergs energiske og klin gærne scenepersonlighet.
Jeg mener, hvor ofte ser man en 52-åring prøve å bygge tårn av monitorene, sminke brystvortene og danse limbo under mikrofonstativet, alt i løpet av en snau time? Ikke ofte nok, i hvert fall.
Selv om det er 26 år siden bandets første utgivelse, er det praktisk talt umulig peke ut låter som virker datert. Bandets musikalske uttrykk er i aller høyeste grad preget av oppfinnsomhet og enorm spilleglede, men aldri uten at det går ut over bandets umiskjennelig smakfulle estetikk, kledelig pakket inn i rølp og plutselige innfall.
Det skal vel sies at Öbergs Skåne-dialekt har blitt et av bandets sterkeste musikalske kjennemerker, men så skriver han også tekster i svensk verdensklasse, der enkelte av låttitlene like gjerne kunne bli utgitt som frittstående dikt.
Selv om bandet slapp nytt album i år, var Bob Hund slettes ikke gnien på klassikerne. Låter som "Hjärtskärande rätt", "Tinnitus i hjärtat" og "Nu är det väl revolution på gång?" skapte komisk god stemning, og konserten ga følelsen av en fest som er i ferd med å gå fullstendig over bord. Riktignok skal det sies at konserten også hadde et par svake øyeblikk. Eksempelvis ga "blommor på brinnande fartyg" den lille pustepausen som strengt tatt ikke var nødvendig under en såpass kort opptreden.
Jeg hørte en gang et intervju med Öberg, hvor han sa at man ikke bare bør gi folk det de vil ha, men det de behøver. Vel, det oppsummerer også kveldens konsert ganske greit.