Buktafestivalen 2019

70-tallet ringte. De ba oss slutte å kødde med tid-rom-kontinuumet i Paradisbukta

Det er nærliggende å anta at tysksvenske Lucifer har oppfunnet en fullt fungerende tidsmaskin, som samtidig spytter ballete gitarriff.
 

Selv om bandnavnet muligens ikke er blant buktaprogrammets mest kjente og kjære, er det ingen hvem-som-helst som utgjør bandet. For tromsøværinger er muligens multiinstrumentalist og Hellacopters-frontmann Nicke Andersson det mest kjente medlemmet, for anledningen plassert bak trommesettet.

Med inspirasjoner som Black Sabbath, Deep Purple og Steppenwolf forstår man imidlertid fort hvor landet ligger. Her snakker vi sjangertro hardrock i ordets mest bredbeinte forstand, hvor dynamikk er feigt, dongerivester er moteriktige, og låter uten gitarsoloer ikke kan kalles fullverdig. Dette er en sjanger de fleste enten synes er blodharry eller grisetøff, og jeg må innrømme at jeg selv byttet side under konserten.

Selv om det først kanskje virket litt underlig å se bandets stjerne plassert bak i rytmeseksjonen, tok det ikke lang tid før vokalist Johanna Sadonis gjorde det klinkende klart hvem som var sjef på scenen.

 
        
            (Foto: David Gonzalez)

  Foto: David Gonzalez

Sammen med bassist Alexander Mayr og gitaristene Martin Nordin og Linus Björklund utgjør bandet et latterlig samspilt og beintøft lydbilde, som gjør det nær sagt umulig å ikke la seg affektere av musikken.

 
 

At Lucifer har nistudert sine inspirasjonskilder etter sømmene burde det ikke være noen tvil om, for her er det lite som tyder på at egenart og individualitet er et tema som vies mye tid til utforskning eller diskusjon på øvingslokalet.

 
        
            (Foto: David Gonzalez)

  Foto: David Gonzalez

 

Oppsummert kan man si at Lucifer på plate rett og slett er som et produkt av en annen tid, et poeng som ble enda tydeligere live. Med en samlet, velbalsamert hårlengde på fem ganger to hodehøyder, virket det som at bandet hadde kommet til Tromsø, ens ærend for å sette ny riffrekord i Paradisbukta.

 
        
            (Foto: David Gonzalez)

  Foto: David Gonzalez


Med en så innstudert og sjangertro pakke som Lucifer leverte i Paradisbukta, blir det nesten litt feil å trekke fram enkeltlåter. På studioinnspillingene er det naturlig å nevne "Dreamer" og "California Son" som bandets sterkeste låter, men live ble det den sjangermessige helheten, som sammen med det visuelle uttrykket, gjorde bandets opptreden til en utrolig tilfredsstillende konsertopplevelse.