Buktafestivalen 2019:

En mesterklasse i rockshow

Kvelertak sørget for den rølpefesten vi trengte som avslutning på årets Bukta festival.
Kvelertaks Ivar Nikolaisen hadde ingen rolig dag på jobben. 
        
            (Foto: David Gonzalez)

Kvelertaks Ivar Nikolaisen hadde ingen rolig dag på jobben.  Foto: David Gonzalez

Det er bare tre år siden sist gang vi så Kvelertak toppe plakaten i kongestil under Buktafestivalen, og «Nattesferd» (2016) er fortsatt deres ferskeste album.

Men denne lørdagen fikk vi se og høre et enda bedre band – noe jeg ikke hadde trodd etter vokalist Erlend Hjelviks exit fra bandet.

Tidligere Silver-frontmann Ivar Nikolaisen er nå «han nye» i både Kvelertak og The Good The Bad & The Zugly. Den utfordringen tar rogalendingen på strak arm – med 20 i stil som bonus.

Gjennom hele konserten i Bukta lever Nikolaisen inne i sin egen boble. Ikke på den måten at han ignorerer publikum, men avokalisten er så psyka opp at adrenalinet nærmest damper ut av neseborene hans. Fyren kastet så hardt på de blonde lokkene at øreproppene spratt ut (!).

Sangeren står aldri stille, men spretter fram og tilbake på scenen med makspuls. Og det er definitivt lyden av «hundre prosent» som presses gjennom mikrofonen til sørlendingen gjennom samtlige minutter av konserten.

Frontmannen gir konserten en helt syk energi, med det konstant headbangende bassbeistet Marvin Nygaard ved sin side, supplert av tre kremgitarister som sammen for både dans, dynamitt og dommedag.

I går spøkte Black Debbath med Kvelertaks antall gitarister, men alle tre er kritisk nødvendig for melodiene. Og det melodiske aspektet ved dette bandet er kanskje litt underkjent, slår det meg utover i konserten. Selv kaskadene med grovskårne, frenetiske riff er nynnbare. Det er mer pop i Kvelertak enn et middels popband.

 
        
            (Foto: David Gonzalez)

  Foto: David Gonzalez


Gitarspillet låner mange triks fra kjemper som Iron Maiden, Thin Lizzy og AC/DC – både i rytmespillet, soloene og harmoniene. Det er jo Kvelertaks mange fete riff og licks man husker, i fraværet av melodibærende vokal.

De ultramacho, hardcore-inspirerte gjengkoringene er passer ekstra bra live, og løfter låter som «Blodtørst» og «Bruane Brenn». Jeg synes settlista var hakket bedre forrige gang Kvelertak spilte på denne scenen, men høydepunktet «Berserkr» var farlig nær å rive opp Telegrafbukta til å bli Telegraffjorden.

Etter å ha turnert verden rundt til fulle hus og stormende jubel, har Kvelertak plenty av livetriks å dra opp av hatten for å underholde publikum.
Lørdag holdt de en mesterklasse i rockshow, som jeg håper mange unge rock- og metalkids med bandambisjoner fikk med seg.

Idet sistelåt «Uttrydd dei svake» smalt ut over fjæra, var rølpefesten vi trengte som punktum et faktum.