Rakettnatt 2019

Karaoke i storformat

Playbacken satt som et skudd da Unge Ferrari lagde dansefest på Stortorget.
 

Det er imponerende at Unge Ferrari (sammen med Arif) klarte å selge ut selveste Oslo Spektrum i 2017, da artistkarrieren hans knapt nok var i gang. Musikalsk sett må jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hva som er greia, men etter fredagens konsert på Rakettnatt er det overhodet ingen tvil om at hamarenseren er idiotisk populær i Tromsø også.

Det kunne faktisk tidvis virke som at halve festivalpublikummet var kommet på Rakettnatt ens ærend for å få med seg Unge Ferrari, noe som er godt jobbet, samme kveld som Tromsø-favorittene Madrugada spilte i byen for første gang siden bandet ble oppløst i 2008.

Festen var faktisk godt i gang foran hovedscenen allerede før Unge Ferrari nonchalant ruslet ut på det ellers tomme scenegulvet, for anledningen iført rød russebukse og gul regnfrakk. Det ble altså fort klart at han skulle bære hele konserten mutters alene, uten noe som helst annet enn en svær videoskjerm bak seg. Hvem tror han at han er? Kanye? Vel, på mange måter er han kanskje det nærmeste vi har her til lands. Selvtillit er nøkkelordet.

Med låter som den nesten Daft Punk-aktige «FAMILYEH», og slå-opp-med-kompis-balladen «Vi Kanke Være Venner», dro han i hvert fall i gang et dansegulv som fylte absolutt hele festivalområdet pluss litt til. Når det blir umulig å stå stille, spiller det nesten ikke lenger noen rolle om man liker greia eller ikke. Musikken hans har kanskje ikke all verden med egenart, men det er lett å forstå at den fenger såpass mange.

Som entertainer kan Unge Ferrari lett sammenlignes med sjangerbrødre som Lars Vaular og Karpe, og hans egenskaper som live-artist er også udiskutable. Likevel kan det bli litt ensformig å se én person stå og dra seg i buksa, utelukkende med playback i bakgrunnen i en hel time. Hvor mye han faktisk sang selv er også lite mysterium, men de stadige «Tromsø»-ropene avslørte at det i hvert fall var en solid dose auto-tune i bildet, så litt ble det nok.

Mitt problem med denne typen konserter, er at når 90 prosent av det man hører er ferdiginnspilt, kunne man like gjerne bare hørt på skiva jævlig høyt hjemme. Jeg mener ikke at det på død og liv må være instrumenter på scenen for at det skal kunne kalles en konsert, men i denne sammenhengen føltes det bare som karaoke i storformat.

Noe av det som trakk konsertopplevelsen betydelig opp for min del, var derfor det visuelle som skjedde på videoskjermen bak artisten, for der foregikk det mye interessant, velregissert og smakfullt.

Selv om Unge Ferraris røtter i hiphop er åpenbare, fikk jeg heller ikke helt tak på tekstene. I den Idol-aktige playback-settingen ble det nesten sammenlignbart med Gaute Ormåsen, bare litt mer edgy. Ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting, for halve Tromsø kan tydeligvis alle tekstene utenat.

Etter at han litt uventet avsluttet konserten med svisken «Balkong», kunne man likevel ikke si at det var en dårlig konsert, hvis man ser isolert på Unge Ferraris talent til å lage partystemning. For min egen del ville nok live-opplevelsen blitt løftet med litt flere live-elementer.