Rakettnatt 2019

Må ta i bruk litt for mange triks for å få oppmerksomhet

Ikke engang hopping, spretting og bare overkropper kunne gjøre konserten med Boy Pablo spennende.
Boy Pablo 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

Boy Pablo  Foto: Håkon Steinmo

Som en slags eldre utgave av guttegjengen i «Stranger Things»  står Boy Pablo sammen med bandet sitt og hopper opp og ned, smiler i fargesprakende antrekk og oser energi fra første riff.

Så hyggelig, tenker jeg. Problemet er bare at låtene ikke er like lekende, lystige og energiske som bandet er.

I starten er også gitarlyden litt vel høy, noe som bidrar til at man ikke helt klarer å høre stemmen til Boy "Nicolas Pablo Rivera Munõz" Pablo, da den ikke helt bærer over sitt eget band.

Dette bedrer seg derimot utover konserten, og bergenseren blir etterhvert midtpunktet, selv om keyboardist Eric Tryland prøver alt han kan å stjele festen. Men det er altså elementer som dette som er så selvmotsigende. Bandmeldemmene og sceneshowet samsvarer likevel sjeldent med musikken. Hitlåta «Feeling Lonely» kommer tidlig i settet. Gutta koser seg, roter kanskje litt i blant, men humøret er på topp.

 
 

Det hjelper liikevel ikke at publikum snakker ekstremt høyt under nesten hele konserten, noe som vanligvis ikke pleier å plage undertegnede, men akkurat her var det ekstra fremtredende. Bandet må jobbe hardt for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og kanskje er det fordi musikken i seg selv ikke helt klarer å gjøre det.

Av Boy Pablos egne låter er «Ur phone» blant de kuleste, men her går han da også over i å synge Katy Perrys  «Roar», til alles store glede. Nå begynner han endelig å få oppmerksomheten.

Etter hvert drar de også flere partytriks ut av ermet, som en accapella-fremføring av «Afternoon Delight», fra filmen «Anchorman». Et av konsertens absolutte høydepunkt, og en coverversjon av det norske bandet Lionheart Brothers låt «50 Souls And a Discobowl». Hvordan de har kommet fram til at de skulle covre akkurat denne vet jeg ikke, men det fungerer altså.

STJELER TIDVIS SHOWET: Keyboardist/perkusjonist/artigkar Eric Tryland. 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

STJELER TIDVIS SHOWET: Keyboardist/perkusjonist/artigkar Eric Tryland.  Foto: Håkon Steinmo

 

Dessuten løfter det stsemningen litt etter den litt tamme «Losing You». En litt kjedelig låt, som ikke helt klarer å utmerke seg i

Det er likevel sistelåten «Dance baby» som er det beste ved konserten. Låta er fengende og fokuset er plutselig et helt annet på scenen. All energien klarer å komme ut til publikum og smitte over. De kler av seg skjortene, danser i dansesirkel og får de nærmest scenen til å hoppe og det er her Boy Pablo og bandet er på sitt aller beste.

Det er bare så synd at det da allerede er over.

Hadde konserten vært halvparten så lang hadde de kanskje følt på behovet for å ta i bruk coverlåter og andre "triks" for å få med seg publikum. Da kunne musikken deres vært nok i seg selv.