Rakettnatt 2019

Disse sangene er å regne som nordnorsk folklore

Jeg innrømmer å ha hatt store forventninger til denne konserten. Madrugadas comeback gjorde meg sulten på mer.
Sivert Høyem og Madrugada gjorde et vellykket comeback i Tromsø fredag. 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

Sivert Høyem og Madrugada gjorde et vellykket comeback i Tromsø fredag.  Foto: Håkon Steinmo

Som tenåring var jeg en av svært mange som fikk totalt hakeslepp da Madrugada tok rock-Norge totalt på senga, på siste del av 90-tallet. I tillegg har jeg svært gode minner fra min siste konsertopplevelse med Madrugada i Tromsø, på Buktafestivalen i 2008 (de spilte også på Kulturhuset senere den høsten).

Den kvelden spilte Madrugada som en dampveivals av et band, fortsatt i sorg etter dødsfallet til gitarist, grunnleggende medlem, og hundre prosent godgutt Robert Burås. I kveld var de like gode, men stemninga var lettere.

Det var et spillesugent band som avsluttet Rakettnatt fredag. Madrugada gikk like godt på scenen fem minutter før oppsatt tidspunkt. Dét gjorde dog ingenting, da fansen allerede hadde trippet forventningsfullt en god stund.

«Vocal» sørget for en finfin start, men en ekstra tung, seig og mannevond utgave av «Belladonna» var det første ordentlige beviset på hvor forbanna bra dette bandet en gang var. Og fortsetter å være, tydeligvis. Da «Belladonna» skled nådeløst over i en drittøff fremføring av «Higher» ble denne kliss edru karen faktisk genuint rørt. Fy faen så bra det var!

 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

  Foto: Håkon Steinmo

Idet jeg gløttet rundt på mine medpublikummere, slo det meg: Disse sangene er å regne som nordnorsk folklore. I alle fall bør min generasjon sørge for at de blir det.

Ettersom debutplata fyller 20 år, kjørte bandet gjennom brorparten av «Industrial Silence». Tiden viser at ikke alt holder seg like godt fra denne skiva, men den inneholder faktisk ikke en eneste svak låt.

Madrugada gikk ikke i fella å bli sitt eget tributeband, selv om de ikke gjorde noen radikale forandringer på originalene. I «Strange Colour Blue» lurte Sivert Høyem attpåtil inn en sånn passelig subtil hyllest til Springsteens «State Trooper».

Konserten nøt nok godt av at Madrugada allerede hadde gjennomført en lengre turné. I 80 minutter fikk vi se en samspilt gjeng som åpenbart koset seg på scenen.

En fokusert Sivert Høyem fremsto ikke som om sykehusinnleggelsen for seks dager siden hadde hatt noen negativ effekt på stemmebåndene, eller kroppen for øvrig. Selv om man har lett for å bli nostalgisk, mener jeg vesterålingen er en bedre sanger nå, enn da han fremførte disse låtene for første gang – i forrige årtusen.

 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

  Foto: Håkon Steinmo



Da han omsider snakket til publikum, virket Høyem preget av at dette var en spesiell anledning. Hans beskrivelse av hvor mye de første konsertene på Blårock – og øvrige opplevelser i denne byen – betydde, var ektefølte. Frontmannen uttrykte like stor takknemlighet overfor folkemengden som hadde møtt opp, som kjærligheten tilhørerne ga bandet hans i retur.

Bassist Frode Jacobsen og trommis Jon Lauvland Pettersen sto ofte nærmest oppi hverandre, i sin egen lille boble. For disse to originalmedlemmene, som har holdt seg langt unna offentlighetens lyskastere, må det ha føltes temmelig spesielt å stå foran en slik masse av dedikerte og lydhøre fans. Det var nemlig Madrugada som solgte ut Rakettnatt i kveld, om noen skulle være i noen som helst tvil om nettopp dét.

Cato «Salsa» Thomassen holdt seg ganske nært opp til Robert Burås' gitarspill fra «Industrial Silence»-innspillingene. Klokt nok. Jeg likte allikevel at herr Salsa gjorde noe utav seg, showet litt, og unngikk en mer forsiktig, tilbaketrukket og rolle – som man kunne frykte, i og med at han erstatter en fyr folk fortsatt savner.
 
        
            (Foto: Håkon Steinmo)

  Foto: Håkon Steinmo



I konsertens siste del kom hitlåtene Madrugada muligens føler at de «må gjøre»: «Majesty» og «The Kids Are On High Street». Det er litt kjedelig at bandet velger å runde av med de samme låtene som har blitt gjengangere i Sivert Høyems solokonserter de siste årene. Her hadde Madrugada sjansen til å spille noen låter folk ikke har hørt det siste halvannet tiåret. De har tross alt en romslig honningkrukke å dra gromlåter opp av, for å gi fansen noen litt mer eksotiske godbiter.

I og med at bandet gjorde disse låtene veldig bra denne kvelden, tilgir jeg dem. Så tilgir bandet sikkert også en gammel fan som ville høre sine personlige favoritter.

Og resten av låtene deres får vi kanskje høre i kommende år? Alt tydet på at Madrugada er et band med mer å gi, denne kvelden på Stortorget. Om medlemmene har en følelse av «unfinished business» gleder jeg meg til også å høre nye låter fra denne gjengen.

Madrugada er nemlig et band tiden på ingen måte har løpt fra. I rockfaunaen anno 2019, føles det faktisk som om vi trenger dem.

Idet bandet bukket og takket for seg, med Elvis’ «If I Can Dream» strømmende ut av anlegget, var inntrykket mitt at konserten var for kort. Det er et meget godt tegn, så dette var forhåpentlig ikke Madrugadas siste besøk i Ishavsbyen.