«When I Let Go», fra Fay Wildhagens siste album, sørget for en vakker innledning på 26-åringens konsert på Satelittscenen denne lørdagskvelden. Det var som lyden av en iskrem man vil at skal smelte sakte, slik at man kan nyte den så lenge som mulig. Wildhagen utmerket seg også raskt som en mester i ektefølt smisking med publikum. Det er fristende å si at bærumskvinnen «fayet» over publikum (unnskyld!) fra første sekund. Dette var min første konsert med den kritikerroste artisten, og hun viste seg som en selvsikker og karismatisk liveartist – i tillegg til å være en rå gitarist.Wildhagen og medspillerne lyktes tidvis med å jamme ut låtene til ordentlige liveversjoner. Hovedpersonen og bandet vimset seg allikevel tidvis inn i sin egen verden. Resultatet midtveis var at publikummerne rundt undertegnede mistet interessen for hva som foregikk på scenen, og begynte å bable irriterende mye. Da flytter man seg selvfølgelig noen meter nærmere scenekanten, inn blant blodfansen, og ferdig med dét.På plate har Fay Wildhagen lykkes i å blande akustisk melankoli med mektig, pompøs pop. Det gjør hun for så vidt live også. Men over en hel konsert blir musikken for ensidig, rent stemningsmessig – selv om selve intensiteten i låtene veksler fra de dype daler til de høye fjelltoppene. Det kan bli litt mye
vintage
Sigur Ros møter konsevatoriefunk, om du vil.
Hennes siste singel «inevertoldyou» er blant låtene som skiller seg litt ut, og løfter konserten. Her gjør gitarspillet mye – i tillegg til at selve melodien er nydelig. Vi fikk også høre en svært vakker versjon av «Fire on the Mountain». Stemmen til Wildhagen blir dog smått kjedelig i lengden. Hun holder seg stort sett i ett gir, og det samme toneleiet.
Før konserten var mitt forhold til Fay Wildhagen at hun er en artist som leverer gode singler, men om jeg lytter meg gjennom hennes to album forsvinner interessen og konsentrasjonen etter en stund. Denne konserten forandret ikke så mye på dét, men backet av et evnerikt band sørget Fay Wildhagen for god underholdning denne lørdagskvelden. (Og jeg har aldri sett noen headbange med akustisk gitar i hånd, med like mye energi og entusiasme som Wildhagens sidemann).Fay Wildhagen holdt på brorparten av publikum helt fram til Sondre Justad nærmet seg å gå på Rakettnatts hovedscene. Hun avsluttet like godt med en runde crowdsurfing oppå de fremste publikumsrekkene, som et passende symbol på vennskapet – og feiring av en suksessfull avslutning på sommerens turné.