The North Country Festival 2021:

En helt perfekt avslutning

Kveldens headliner grep muligheten begjærlig og sendte alle lykkelige og salige ut i høstnatta.
«Jeg var ikke forberedt på hvor knall dette skulle være, og det er jo bare å rekke opp hånden og bøye hodet i skam for ikke å ha skjønt det tidligere», skriver vår selvransakende anmelder.  
        
            (Foto: David Jensen)

«Jeg var ikke forberedt på hvor knall dette skulle være, og det er jo bare å rekke opp hånden og bøye hodet i skam for ikke å ha skjønt det tidligere», skriver vår selvransakende anmelder.   Foto: David Jensen

Frontfigur Einar kaupang kommer hinkende inn på scenen i mørkeblå denimjakke, med rød bandana rundt hodet, og en lekker, trehvit SG over skuldrene. Også ser det ut som han har tatt på seg én slalåmsko, for anledningen.

Hinkinga og den alternative skoen blir raskt forklart med en avreven akilles fra innendørsfotball («Det smalt så høyt at det kunne høres i hele Manglerudhallen»). Men det er mer for å få elefanten ut av rommet, for dette er ikke tid for sutring, her skal det spilles rock.

Leadgitarist og trommis er identiske med dem som hadde samme roller i Soft Ride, og her ser det ut som alle har det helt fantastisk gøy på jobb. Eller, «jobb», dette er en gjeng som lidenskapelig elsker det de holder på med.

Det begynner å bli snart fem år siden slapp nytt materiale, men de spiller både en kommende singel (med Soft Rides Arne Hjelle på gjestevokal) og nytt materiale fra ei skive som bebudes utgitt første halvdel av 2022, og den er det bare å begynne glede seg til, for dette er et band med mye på hjertet.

Tre gitarer og en stram rytmeseksjon får det til å høres jævla digert ut, og de pensler fint mellom psykedelisk poprock og mer folkbasert rock’n’roll, slik den blant andre GospelbeacH bedriver.

Rytmegitaristen minner meg om Screaming Trees’ Gary Lee Conner, der han med sin blå (eller var den svart?) Les Paul lager vegger av fjongende fin fuzz, mens de mer avanserte og raffinerte krydderiene overlates til durkdrevne Øystein Braut (Electric Eye, The Low Frequency in Stereo og – som sagt – Soft Ride) på venstreflanken.

Settet de spiller er av typen man blir mer og mer sugd inn i, og responsen fra salen er tiltakende hele veien. Da de smeller av låten «Let Me Ride», en skikkelig hard og aggro knallert helt sist i settet, tar det virkelig av.

Braut spiller som en perfekt krysning av Neil Young og Karl Precoda, og hele bandet smelter sammen til en vidunderlig materie av rock’n’roll, slik den er på sitt raffeste. Strenger ryker. Det hoies og skrikes i publikum. Gud hjelpe, det var så tøft.

Jeg var ikke forberedt på hvor knall dette skulle være, og det er jo bare å rekke opp hånden og bøye hodet i skam for ikke å ha skjønt det tidligere. Nå må jeg få sett dem på en mindre klubbscene. Det føles helt ekstremt viktig. Den kommende skiva er det all grunn til å ha store forventninger til.

PS: Takk til filantropene i The North Country Fair for å dra i gang slikt som dette. Sju konserter på to dager, det meste av skyhøy kvalitet. Det er ikke noe man skal for gitt at skjer. En posthum kjempeklem til Anette Walle, som fikk booket alt dette. Hun skulle bare visst hvor mye glede hun skapte i andres liv. The North Country Festival 2021 ble bare nok en kulturell laurbærkrans på hennes ettermæle. Tusen, tusen takk.