På engelsk referer anthem opprinnelig til en nasjonalsang, og det er lett å forstå hvorfor. Et anthem er ofte svulstig, taktfast som en militærmarsj og fengende som fy.
Anthem-begrepet er også adoptert inn i popkulturen, og fellestrekkene med nasjonalsanger finnes. Men målet til et rock-anthem er synkroniserte fist pumps blant publikum, og allsang til refrenget – ikke invasjon av fremmede land, styrking av nasjonalfølelse, eller annen propaganda.
Personlig har jeg alltid slitt med å like anthems. Det er noe med måten de insisterer på å fenge, og nesten smisker seg inn i hjernen for å få armer og bein til å adlyde ordre. Et anthem søker som regel appell hos et mer eller mindre konstruert fellesskap, som fotballsupportere, politiske meningsfeller eller eh, girls who just wanna have fun.
Godt hjulpet av et ikonisk riff alle oppegående gitarister ville ha ofret flere fingre enn Tony Iommi mistet på fabrikken for å kalle sitt eget, er «I’m Eighteen» en klassiker av tidløst og udødelig format. Selve teksten er genial i sin enkelhet.
Medlemmene i Alice Cooper var selv nylig ute av tenårene når låten ble skrevet, og den beskriver overgangen fra ungdomstilværelsen til voksenlivet for mang en hvit middelklassegutt spot on. Låten stikker kniven inn, og rører rundt, i tenårenes usikkerhet og rastløshet. Hormonene som bobler i kroppen, og skriker etter utløp. Det ufokuserte sinnet, som bare er der.
Måten Vincent/Alice synger låten på er selvfølgelig kritisk for troverdigheten til disse relative banalitetene. Og hvis en stemme kunne hatt kviser, er det denne. Desperasjonen spys ut på vaskeekte «jeg hater mamma, pappa og alle jentene som ignorerer meg»-vis.
Gjennom en lang karriere, med mye mørk musikalsk godis som resultat, er «I’m Eighteen» utvilsomt Alice Coopers ypperste øyeblikk bak mikrofonen. Dette er allikevel ingen sutrevise, og melodramaet til tross avsluttes låten med rabiat messing på strofa «I’m Eighteen and I like it – love it – like it – love it» (var det noen som sa Turboneger?).
Alice Cooper hadde nemlig, i musikken og som person, nok selvironi til å berge seg unna lyriske mageplask – i motsetning til de fleste sjokkrockerne han inspirerte, fra Misfits via King Diamond til Marilyn Manson.
Så, gratulerer med dagen Alice! Håper den ble feiret på et litt mer verdig vis enn undertegnedes 18-årsdag.