Ukas låt

Den råeste gitarlyden noensinne – uten tvil!

I går ville «fuzzens far», Link Wray, ha fylt 90 år. Tordenskrallet fra gitaren hans legger fortsatt all liksom-rock i grus.
RÅ LYD: Link Wray vrenger her ut rå gitarlyd med sin Danelectro Longhorn. Under den myteomspunnede innspillingen av «Rumble» på 50-tallet hevder enkelte kilder at gitarhelten enten brukte en Supro Dual-Tone eller en Gibson Les Paul Goldtop.  
        
            (Foto: Ukjent)

RÅ LYD: Link Wray vrenger her ut rå gitarlyd med sin Danelectro Longhorn. Under den myteomspunnede innspillingen av «Rumble» på 50-tallet hevder enkelte kilder at gitarhelten enten brukte en Supro Dual-Tone eller en Gibson Les Paul Goldtop.   Foto: Ukjent

Link Wray spilte inn mange klassiske låter i rockens barndom, men få artister har et like sterkt signaturspor som «Rumble».

At gitaristen er omtalt som en pioner for både punk og heavy metal er vanskelig å krangle på, med dette buldrende monsteret av en låt i headsettet. Link Wray sto utvilsomt bak den råeste gitarlyden noen sinne – attpåtil i en tid der kombinasjonen av gitar og elektrisitet fortsatt var sånn passelig nytt.

Du kjenner kanskje myten: Under studioinnspillingen ble Wray frustrert av at han ikke klarte å gjenskape det tøffe livet-soundet. Gitaristen tok opp et skrujern, og stakk flere hull i gitarampens høyttalerelement. Vipps, så låt gitaren hans mer som et våpen, enn et musikkinstrument.

At all moderne teknologi og innovasjon ikke har gjort det mulig å toppe denne rå gitarlyden, over 60 år etter at «Rumle» ble festet til tape, er så utrolig at det grenser til komisk.   

Ifølge sagnet er «Rumble» til dags dato den eneste instrumentallåten som har blitt bannlyst fra amerikansk radio. Så syndig og mannevond er denne låten, at de voksne fryktet at «Rumble» ville forårsake vold blant hordene av rockbesatte tenåringer.

Og 50-tallets bekymrede foreldre hadde et poeng: Det ligger en urkraft i denne musikken. At Link Wray gjør den ultimate versjonen av Batman-temaet, er naturlig. Tegneserieuttrykk som «Rrrrooar!», «Ka-Pow!», «Kræsj!» og «Bang!» beskriver musikken hans bedre enn ordentlige ord.

Link Wray er selve definisjonen på en gitarhelt, selv om dette uttrykket ble dratt gjennom søla, og mistet mye av sin mening, under puddelrockæraen på 80-tallet. Plutselig var gitarspill blitt en slags idrett, der en gjeng fjols spilte om kapp mens de smilte i kamera. Og det er virkelig ikke noe heltemodig ved gutteludder som har tupert håret, og presset sine edle deler inn i rosa skinnbukser.

Wray ble aldri noen rik mann, selv om musikken hans ble avspilt og anerkjent av stadig nye generasjoner musikere og fans. Både «Rumble» og «Ace of Spades» ble brukt i filmklassikeren «Pulp Ficton», men Quentin Tarantino droppet begge da han skulle sette sammen soundtracket, som solgte mildt sagt strålende. Dick Dale – og hans bankkonto – var nok langt større fan av den musikkbesatte regissøren.  

Wray holdt koken som liveartist langt inn i alderdommen. Som tenåring var gleden stor da undertegnede under et besøk i England fikk kloa i et par ferske bootlegs (på VHS!) av Link Wray-konserter fra 90-tallet. Hans ultimate gitarlyd fra 50-tallet hadde fått en god del anabole steroider av den moderne typen (å herpe gitaramper med skrujern hadde han neppe råd til i lengden), men den aldrende trekvarts Shawnee-indianeren hadde fortsatt plenty av rock i blodet.

En 70-tallsopptreden av «Rumble» viser hvor bad låten kunne være på sitt seigeste, og mest ekstreme. Selveste Black Sabbath kunne ikke ha matchet den musikalske ondskapen som kom sprengende ut av gitarforsterkeren.

PS. Link Wray viste en helt annerledes, og ditto fantastisk, side av sitt musikalske mesterskap i sitt selvtitulerte album fra 1971. Denne underkjente 11-låters klassikeren anbefales herved til alle som liker folk, blues og gospel i skjønn forening.