Ukas låt:

Hvem har den beste versjonen av klassikeren over alle klassikere?

Noen klassiske låter er så heldige å ha blitt gjort i mange forskjellige nydelige versjoner – av mange forskjellige rare artister. «Walk on By» er kroneksempelet på dette.
 

Få ting er mer givende enn å småkrangle litt om hvem som gjør den beste versjonen av en velkjent klassiker. De fleste har fått med seg at Jimi Hendrix gjør Dylans «All Along the Watchtower» best, og at Johnny Cash gjorde Nine Inch Nails’ «Hurt» bedre enn originalen. I tilfellet «Walk on By» er bildet litt større, og mer komplisert.

«Walk on By» forblir hjørnestenen til låtskriverteamet Burt Bacharach og Hal David. Låten er selve gullstandarden på en evergreen som kan tilføres noe nytt i vidt forskjellige sjangre.

Og før vi begynner, er det bare å beklage: Aretha Franklin gjør en god tolkning, men ikke den ultimate versjonen av låten. Ei heller Connie Francis, eller Kirsti Sparboes norske tolkning «Gå forbi».

Etter årevis med lytting til denne klassikeren over (nesten alle) popklassikere har jeg kommet fram til følgende seierspall i «Walk on By»-mesterskapet:

Bronse: ISAAC HAYES

Bakgrunnen til denne artikkelen er at Isaac Hayes’ albumklassiker «Hot Butter Soul» fyller 50 år denne måneden. Hans banebrytende skive innledes av et 12-minutters epos som tar utgangspunkt i originalversjonen av «Walk on By».

Mannen som i senere år for mange var kjent som stemmen til «Chef» i South Park, i vel så stor grad som hans meritter som artist og plateprodusent, gjør veldig mye med låten. Hayes drar låten ned i kjelleren, så ut på viddene, før han sender melodien så langt ut i kosmos at selv George Clinton til sammenlikning fremstår tilnærmet jordnær.

Hayes crooner silkemykt på toppen av en eng av friske strykere, før ørene plutselig angripes av en kvass fuzzgitar og en tornado av et orgel. Han bygger også ut låten med et helt eget tema – noe Shaft-komponisten hadde et spesielt talent for.

Sølv: THE STRANGLERS

De bisarre geniene i The Stranglers lokket en latent styggedom ut av låten. Hugh Cornwell synger den sentimentale teksten på en nesten ekkel måte. Det fremstår som om han har såpass ondskapsfulle hensikter, at det kan være best å skygge banen om den angstbiterske vokalisten kommer luskende ut av tåka i sitt kjære London. «Just go for a stroll in the trees», spytter han plutselig ut etter andre refreng. En subtil måte å si «gå og heng deg»? Hmm…

Samtidig er det vakre øyeblikk i Stranglers-versjonen. Som alle med ører anerkjenner, var The engelskmennene førsteklasses musikanter selv om de var ukonvensjonelle nok til å bli stuet inn i punk-båsen på tampen av 70-tallet.

Keyboardfantomet Dave Greenfield var en åpenbar virtous, mens trommis Jet Black var en dark horse som lot seg lokke ut av «Ringo-formatet» under bandets tolkning av «Walk on By». I det fengslende jam-partiet som utgjør brorparten av Stranglers-versjonen, får britene The Doors «Light My Fire» til å fremstå som en gjeng kulturskoleelever som øver seg på A-akkorden.

Gull: DIONNE WARWICK

De gamle er eldst! Jeg kommer alltid tilbake til originalversjonen fra 1963. Dionne Warwick synger den med en blanding av kald eleganse og kontrollert temperament. Selv kongen av fløyelsmyke tåreperser, Smokey Robinson, gjorde feil i å prøve å overgå Dionne i Miracles’ versjon.

Arrangementet på Dionne Warwicks original er i tillegg uslåelig. Den tørre trompeten, det intense pianoriffet og de ekstremt svulstige strykerne. Orkestreringen er som verdens største bløtkake, som man mirakuløst nok aldri blir kvalm av å spise seg igjennom.

Det er en hårfin grense mellom taffel og tøffel, men originalversjonen er klasse i hver eneste fiber av musikken. Det er forunderlig at man klarte å lage så briljant popmusikk som dette for over et halvt århundre siden. At «Walk on By» kan dras i så mange forskjellige retninger, er det ultimate beviset på en råsterk melodi.

Så hva er din favorittversjon, da?