Ukas spilleliste:

Kongens beste og verste filmlåter

TIFF er over, og Kongen har nylig feiret sin 85-årsdag på planeten han i 1977 flyttet til. I dette lille overblikket tar vi for oss et ofte ignorert kapittel i evig aktuelle Elvis Presleys karriere, nemlig filmmusikken.
KLASSIKERE OG KALKUNER: Elvis Presley leverte både på sitt beste og verste i musikken til hans mange spillefilmer. 
        
            (Foto: RCA Records)

KLASSIKERE OG KALKUNER: Elvis Presley leverte både på sitt beste og verste i musikken til hans mange spillefilmer.  Foto: RCA Records

Få deler av populærkulturen har like lav status som Elvis sine opptredener på det store lerretet, og ingen kan ærlig talt påstå at sangeren fra Mississippi var noen ny Brando eller Bogart.

Men hvis man ruller litt i gjørma dukker det opp mange musikalske diamanter i filmene med den relativt unge herr Presley i hovedrollen.

Heldigvis ble disse låtene gitt ut i singel- eller albumformat, slik at man kan lukke øynene og nyte det Elvis gjorde langt, langt bedre enn skuespill – nemlig å synge. Fra 1960 fram til den mektige oppstandelsen i form av TV-spesialen «’68 Comeback» besto den lange rekken Elvis-album av 33 soundtracks og et knippe samleplater.

Elvis-fans kjekler alltid om hva som var Kongens musikalske gullalder: Den unge, virile rebellen på 50-tallet, eller tungvektscrooneren han endte opp som på 70-tallet. Da en ung versjon av undertegnede i sin tid kjøpte tre samlebokser delt inn i Elvis’ tre tiår som artist, ble jeg regelrett sjokkert av hvor mange bra låter han spilte inn i «filmperioden» på 60-tallet.

Disse låtene hadde jeg ikke hørt noe sted, i motsetning til hitlåtene fra rock’n’roll-æraen, og de deilige sviskene Elvis klemte ut av sine forgylte buksedresser på 70-tallet. I tillegg oppdaget jeg bestridte klassikere som «Can’t Help Falling in Love» og «King Creole» ble faktisk ble skrevet til Elvis’ filmer.

Men langt fra all musikken i disse filmene var bra. Elvis ble etter hvert drittlei av disse lavpanna filmene han var kontraktsbundet til å delta i, og flere av hans filmlåter representerer karrierens absolutte bunnpunkt, der man hører at sangeren i beste fall leverer halvhjertet.

SISTE SOUNDTRACK: «Speedway» (1968) var den siste Elvis-filmen der det fulgte med en egen plateutgivelse. 

SISTE SOUNDTRACK: «Speedway» (1968) var den siste Elvis-filmen der det fulgte med en egen plateutgivelse. 

«Speedway» fra 1968 var den siste Elvis-filmen som fikk sitt eget soundtrack. Her etterlot Kongen seg både bremsespor og noen skikkelige knallerter, med hans beste filmlåt «Let Yourself Go» som eksempel på sistnevnte. I denne barske floorfilleren (ja, det var alltid en av mine favoritter under DJ-jobber) leverer Kongens med en kledelig arroganse kun Elvis slipper unna med. Ingen Elvis-låter kan omtales som obskure, men denne perla av låt har altfor få hørt.

At det er kort vei fra himmel til helvete på disse soundtrackene illustreres med skrekkelig presisjon av «Speedway»-nummeret som kommer like før «Let Yourself Go». Jeg antar mistenker nemlig at man må være et resultat av kraftig innavl for å komponere en låt som den kvasi-patriotiske puddingen «He’s Your Uncle, Not Your Dad».

Det er kanskje litt urettferdig å ha det moro på Kongens bekostning når det kommer til hans helt hinsides jævlige filmlåter. Disse var tross alt ofte laget for å passe inn i filmmanus som, et halvt århundre senere, får selv Teletubbies til å fremstå som intellektuelt krevende.

Elvis sto for sin andel flaue øyeblikk innenfor exotica-sjangeren. «Bossa Nova Baby» fra «Fun in Acapulco» er blant de hederlige unntakene som faktisk går an å lytte til, uten å deise trynet ned i puta. Filmmusikken til «Paradise, Hawaiian Style» får derimot en barfotferie til nordpolen, akkompagnert av iskalde dommedagstoner fremført på synthesizer, til å fremstå som mer fristende.

Som hans personlighet for øvrig, er ikke alle Elvis’ filmlåter svart-hvite eller enkle å putte i én bås. Selv den ofte latterliggjorte «Viva Las Vegas» er vanskelig å motstå etter en cocktail eller tre.

Temalåten til «Charro!» er et godt eksempel på en låt som skiller fans fra hardcore-fans. Denne overdramatiske saken balanserer på en knivsegg fra å havne i «verste»-kurven, men låten har en herlig uforutsigbarhet. I tillegg virker det som om Elvis’ genuint lever seg inn i karakteren (en rolle som Clint Eastwood takket nei til) – som han gjorde i mange av sine sterkeste tåreperser på tampen av karrieren.

Moralen er at vi bør gi film-Elvis litt respekt, eller i det minste låne hans beste soundtrack-låter et øre. Jeg ser knapt for meg et bedre lydspor til helga enn en godt sammensatt spilleliste med kjente evergreens som «Trouble» og «Guitar Man» krydret med mindre spilte gullkorn som «Clean Up Your Own Backyard» og «That’s Someone You Never Forget».