Ukas spilleliste:

Den lille tigeren – 10 kremlåter med Alex Chilton

Onsdag var det ti år siden hjertet til Alex Chilton stoppet, 59 år gammel. Han fikk heldigvis oppleve større offentlig kjærlighet for musikken sin, på tampen av livet.
POPGENI: Alex Chilton, her avbildet i 1970. 

POPGENI: Alex Chilton, her avbildet i 1970. 

Sånn var det nemlig ikke alltid. I flere tiår levde Chilton en relativt obskur tilværelse, avspist med kultstatus blant hardbarka musikknørds, men få andre.

Helt fra starten i 1967 var det klart at denne gutten var spesiell. Alex Chilton var blant de beste hvite soulsangerne allerede før «konfirmasjonsbarten» dukket opp på overleppa.

Hans første band The Box Tops har ingen spesielt høy «standing» i populærmusikken, av en eller annen grunn. Deres fire album er ujevne, som mesteparten av platene i dette tiåret, men allikevel spekket med plenty av gullkorn. Unggutta fra Memphis brakdebuterte med schlægeren «The Letter», der en 16 år gammel Chilton regelrett croonet bak mikrofonen.

«Som å høre en ung tiger. En tiger som enda ikke er klar over hvilke krefter den besitter». Dét er min røffe oversettelse av et svært treffende sitat fra noen liner-notes i en eller annen CD-utgivelse. Da The Box Tops ble oppløst i 1970, var Alex Chilton fortsatt tenåring.

To år senere var den lille tigeren tilbake, denne gang med full kreativ kontroll, i bandet som av senere generasjoner (som min) anses som gudfedrene av powerpop: Big Star.

Samarbeidet mellom Alex Chilton og Chris Bell skapte noen av de fineste melodiene som har blitt festet på tape. Big Star laget attpåtil tidenes vakreste ballade, «Thirteen». Å hevde noe annet, blir rett og slett bare teit. Chiltons stemme psyker meg fortsatt helt ut, hver gang jeg hører denne låten.

Big Star opplevde aldri så my som et sniff av suksess i sin samtid, som fremstår direkte sinnssykt i møtet med deres tre hundre prosent geniale album. I 1975 ga den 24-årige Alex Chilton opp bandet, og tok fatt på en solokarriere preget av lave ambisjoner. Musikken han laget siden var ofte kvass og skranglete, med betydelig lavere popfaktor enn i Big Star.

Soloartisten Alex Chilton glimtet allikevel til i flekkene. Chilton deltok også i mange kule samarbeidsprosjekter, der han var fornøyd med å stille seg på den ene sida av scenen med gitaren.

Hans samarbeid med Alan Vega og Ben Vaughn endte i det deilige og rare albumet «Cubist Blues» (1996). Som produsent skrev Chilton historie gjennom The Cramps to første utgivelser: EP-en «Gravest Hits» (1979) og debutplata «Songs the Lord Taught Us» (1980).

Jeg er glad for å ha fått sett Alex Chilton live, med en ny utgave av Big Star, på den direkte legendariske 2007-utgaven av Down on the Farm-festivalen utenfor Halden. Powerpop-geniene fikk til slutt endelig litt av anerkjennelsen de fortjente.

Når man lytter til låtene hans, er det vanskelig å ikke føle en nærhet til denne høyst spesielle mannen. Alex Chilton kombinerte sjelen og varmen fra sitt hjemlige Memphis med et virkelig unikt popøre, og musikken hans vil aldri bli «av-Chiltet».