Ukas spilleliste + dypdykk:

12 Phil Spector-låter som snudde popmusikken på hodet

Phil Spector er død, men hans «Wall of Sound» kan ingen rive ned.
PHIL SPECTOR: Her illustrert av iTromsøs tegner.  
        
            (Foto: Tegning av Odd Klaudiussen)

PHIL SPECTOR: Her illustrert av iTromsøs tegner.   Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

Lørdag døde Phil Spector. Få har endret popmusikken like mye. Låtene til produsenten og komponisten fra New York er udødelige som popen selv.

Phil Spector-stilen har mange fasetter, men lydveggen traff – og fortsetter å treffe – hardt. Lille Phil ville ha stor lyd, og samlet store ensembler i studio der flere hamret løs på de samme akkordene. Gjerne i samme oktav, i tillegg.

Folk som liker et tynt lag med pålegg på brødskiva fnyser gjerne av slikt. Dem om det. For oss som setter pris på litt musikalsk hedonisme og stormannsgalskap er Phil Spector en sann musikklegende.

LES OGSÅ: Minneord: Phil Spector (1939–2021) – Popgeniet som ble drapsmann

Mennesket Phil Spector var åpenbart en tyrann som led av massive komplekser. Dét overlater jeg til psykologer, eventuelt kriminologer, å kommentere. Musikkmoralistene får ha den stadig tilbakevendende «Hamsun-debatten» i fred for min del.

Her holder vi oss til musikken. Og det er jo virkelig ingen manko på grensesprengende, genial og udødelig musikk å finne i bakspeilet til Spector. Her følger 10 utvalgte perler – som viste seg å være 12 (!) da jeg telte opp til slutt:

BEN E. KING «Spanish Harlem» (1960)
En av popmusikkens mest minneverdige melodier. Dette er kremen av overgangen fra doo wop til R&B, med en pop-produksjon som var X antall år forut for sin tid. «Spanish Harlem» er også viktig fordi låtskriveren Phil Spector her gikk i skole hos den ufattelig geniale produsentduoen Jerry Leiber og Mike Stoller, som var blant de viktigste i populariseringen av rock’n’roll.

THE CRYSTALS «The He Kissed Me» (1963)
Gruppa som definerte 60-tallets girl group-sound, sjangeren som er fanebærer av Phil Spectors signaturlydbilde. Den uforfalskede maksimalismen i kompet fra Spectors studiomusikere The Wrecking Crew kobles på tenåringsmelodramaet fremført på ypperlig vis av LaLa Brooks. Denne perla av en låt ble heldigvis aldri ødelagt av Beat for beat (tror jeg – tør ikke dobbeltsjekke), og forblir min – og mange andres – Crystals-favoritt.

THE RONETTES «Be My Baby» (1963)

Den ultimate poplåt?«Be My Baby» er i alle fall selve kremtoppen av 60-tallets jentegrupper. Om The Crystals definerte denne stilen (og The Shangri-Las tok det et hakk opp), var det The Ronettes som perfeksjonerte greia. Veronica Bennett (som senere ble Ronnie Spector – en helt annen, grusom historie) var nok ikke den beste sangeren under Spectors kontroll. Hun var allikevel artisten med mest karakter. Jenta med hjerte av gull, som også hadde en vill side, ikke sant? Du kjenner klisjéen det etter hvert ble.

DARLENE LOVE «Christmas (Baby Please Come Home)» (1963)
Tidenes suverent beste julelåt. Se, der var vi ferdig med den diskusjonen! For meg er disse snaue tre minuttene den beste illustrasjonen av Phil Spectors genialitet – med bjeller på. Og Darlene Love? Hun blåser virkelig buksa av nissefar.

THE RIGHTEOUS BROTHERS «You’ve Lost That Lovin Feelin’» (1964)
Sviska over alle svisker. Elvis, Sinatra og «Unchained Melody» får ha meg unnskyldt. Dette må også være låten jeg har hørt flest vellykkede tolkninger av. Nancy & Lee, Roberta & Donny, Dionne Warwick og herr Presley synger alle låten bedre enn Brødrene Brothers, men lyden Phil Spectors laget her har aldri blitt satt i skyggen.

IKE & TINA TURNER «River Deep Mountain High» (1966)

Kjernekraftverket Tina Turner skulle egentlig være en skikkelig mismatch til Spectors disiplinerte, melodiske tilnærming til søken etter den perfekte poplåt. Her viser Tina at hun var mer enn en shouter. Følsomheten i stemmen til dama som styrer showet forsterkes av det massive koret og orkesteret i Spectors megalomane produksjon. Om opera hadde hørtes ut som dette, da ville jeg ha digget opera.

THE BEATLES «The Long and Winding Road» (1969)
Liverpool-gutta var selvfølgelig store fans av Spector, men Paul McCartney var overhodet ikke fornøyd med onkel Phils etterproduksjon av låten hans. Spector syntes den spartanske originalinnspillinga var litt grå og blodfattig – og rullet inn kor og orkesterkanonene for å sprite melodien kraftig opp. Låten som i utgangspunktet var en ydmyk sandwich ble transformert til en kransekake på karneval i Phil Spectors hender. Originalprodusenten sa det like tørt som bittert: På plateomslaget bør det stå «produsert av George Martin – overprodusert av Phil Spector».

GEORGE HARRISON «What Is Life» (1970)
En tipp topp, spretten poplåt på den pittelittegrann oppskrytte «All Things Must Pass». Her er det en glimrende balanse mellom artisten Harrison og produsenten Spector. Den ene var som kjent betydelig mindre høylytt av karakter enn den andre, men dette er blant de aller beste samarbeidene den tidligere studiodiktatoren Spector gjorde.

JOHN LENNON «Jealous Guy» (1971)
Ja, «Imagine» er signaturlåten. «Jealous Guy» er derimot den beste låten John Lennon spilte inn etter The Beatles la inn årene – som gjør den til en av klodens aller beste låter spilt inn etter The Beatles la inn årene. På sitt beste var mannen fra Liverpool nesten ekkelt ærlig. «Jelaous Guy» er et slående knefall; en unnskyldning så direkte og hudløs at man klemmer puta mot alle kroppsdeler – bortsett fra ørene. Og lyden er så delikat at jeg får lyst til å smøre den ut over hele kroppen.

LEONARD COHEN «True Love Leaves No Traces» (1977)

Jeg elsker folk-trubaduren Leonard Cohen fra kanadierens tre, delvis fire, første album. Men etter et tiår som innrøkt og seriøs poet trengte Lenny å få blåst litt spindelvev av frakken, og få litt friskluft inn i kåken. Enter Phil Spector. Dette samarbeidet var selvfølgelig skikkelig kontroversielt for mange, og direkte blasfemisk for noen. I mine ører tilnærmet Spector seg Leonard Cohen med langt mer respekt (OK – bortsett fra «Memories», da!) enn de fleste andre artister han jobbet med. Den grandiose, 1977-oppdaterte produksjonen fra Spector er glimrende. Tittelsporet er helt enormt, men albumets åpningslåt er min favoritt.

RAMONES «Do You Remember Rock’n’Roll Radio?» (1980)
Ramones hadde i utgangspunktet sin helt egne «Wall of Sound». Så det var Spectors fascinasjon for sangeren Joey Ramone, samt Joeys kjærlighet til 60-tallets jentegrupper, som var bakgrunnen til denne litt merkelige fusjonen. De andre tre Ramones-knallisene var Spector overhodet ikke interessert i.

I 1980 hadde produsentens mentale tilstand sklidd langt inn i koko-land, og historiene fra disse innspillingene er temmelig crazy. Spector viftet blant annet med pistol i kontrollrommet for å holde de ikke alltid like samarbeidsvillige og fornuftige Ramones-guttaboysen under kontroll. «Danny Says» er kanskje den aller beste låten på denne ofte utskjelte plata, men «Rock’n’Roll Radio» er låten som fikk det beste ut av både Ramones og Spector. Dette er faktisk også den eneste Ramones-plata som klarte å bølle seg inn på VG-lista her i Norge.

THE TEDDY BEARS «To Know Him Is To Love Him» (1958)
Selv om det fucker opp kronologien passer det godt å avslutte der Phil Spector startet – før han endret popmusikken, og på privaten havnet helt nede i grøfta. At låttittelen er skriften på gravsteinen til faren som tok sitt liv da Phil var 10 år gammel, avslører at denne karen ikke bare seilet i medvind gjennom livet sitt. The Teddy Bears var vel den eneste gruppa Phil Spector selv var medlem av, og han debuterte like greit med en nummer én-hit. Det sier jo sitt om teften til dette sjeldne talentet.

Da sier jeg Bon Voyage til denne gamle gærningen. Mennesket Phil Spector vil overhodet ikke bli savnet av alle, men la oss si det som ABBA: «Thank You for the Music».