Ukas låt

Primalskriket fra avgrunnen

De er et band det fortsatt gjaller fra, hele 30 år etter den eneste ordentlige fullengderen deres traff bakken.
LUST-O-RAMA lekte ikke butikk, da de trampet inn i manesjen med sine blankpussede myggjagere. 
        
            (Foto: Bandcamp/Lust -O- Rama)

LUST-O-RAMA lekte ikke butikk, da de trampet inn i manesjen med sine blankpussede myggjagere.  Foto: Bandcamp/Lust -O- Rama

For meg er det alltid denne singelen jeg kommer tilbake til når jeg hører på skivene deres, simpelthen fordi den er noe av det kjæreste jeg eier.

Garasjerock, 60’s, mod, R&B og så videre. Kall musikken til The Lust-O-Rama (LOR) hva faen du vil for min del, men la oss for enkelthets skyld si at de var et hardtslående rock’n’roll-band fra Norge, så slipper vi iallfall å diskutere den delen av saken.

Bandet er godt kjent for purister, og de var da heller ingen tilfeldig sammenrasket gjeng. Frontfigur Arne Thelin hadde tidligere frontet The Cosmic Dropouts (og driftet det en gang så hyperaktive plateselskapet That’s Entertainment), mens gitarist Erik Hovde og organist Sjur Fladager også spilte i det framifrå Kongsberg-orkesteret Peau De Peche (sammen med Frode Skjold ♥).

På trommer hadde de Bulle (som i dag opererer under psevdonymet Geir Underdal) fra Matchtick Sun og Betong Hysteria og Rolf Yngve Uggen (Astroburger, Turboneger, Gluecifer, Smoke Mohawk m.fl.) på bass. Så de lekte ikke butikk, da de trampet inn i manesjen med sine blankpussede myggjagere.

Skiva «Twenty-Six Screams» (1991) er ei snasen skive, og jeg husker panikken for å glipp av diverse singler som kom med dem. Det var jo ingen å spørre om slikt, og platesjappa Platebaren jeg selv brukte i Tromsø de første årene av nittitallet var helt enormt bra, bortsett fra på vinyl fra norsk undergrunn. Lust-O-Rama på vinyl så jeg iallfall aldri her i byen.

Så kom det ut en CD med blekka Rock Furore, der LOR-låten «Why?» var inkludert. Det var et sjokk av en annen verden. På dette tidspunktet hadde jeg ikke hørt The Wailers' (nei, ikke den nedrøyka gjengen som backet Bob Marley, men ur-garasjebandet fra Tacoma, Washington) låt «Hang Up», som LOR vel kan sies å ha lånt «litt» av her, så både riffet og låten var helt nytt for meg.

LOR kunne selvsagt gjort som The Cramps, og spilt den inn som en coverlåt, men LOR ville det annerledes, så der ble det skrevet en ny tekst, låten fikk ny tittel og – vips! – så hadde vi en ny LOR-original. Senere fikk jeg tak i den på sjutommer (en gave fra en kjenning, som utløste enorme gledesscener), på svart vinyl, mens jeg relativt nylig fikk tak i den på blå også. Slikt må man jo ha for å føle seg som et helt menneske.

Og låten, herregud låten, er så brutal, så primal, så bunnløst desperat og ektefølt forbanna at man veksler mellom å ønske at låten aldri skal bli over og å ønske at man kunne krype inn i høyttalerne, inn i vinylen, få tak i Arne Thelin og gi ham en stor og ektefølt klem.

Han åpner brystkassa med forskjærkniv, river ut hjertet, klasker det i bordet som en myndig dommerfullmektig ville gjort med ei klubbe i en bråkete retssal, og brøler ut at dette, dette holder altså faen ikke, ass. Nå er det pinadø nok.

Han er ensom (ensom!), lei seg (lei seg!), han gråter (gråter!), føler seg ignorert (ignorert!) og han holder på å bli fullstendig klin, hakke, kaklende gæren (gæren!). Og, ikke minst: Hvorfor (hvorfor?)? Og nå skal han schkrike det ute så hele fuckings verden får det med seg, verden brenner ned og det eneste som er igjen er en røykdott som stiger opp av ruinene, formet som et digert spørsmålstegn.

Stemmen hans skjærer i lufta, og det virker som hver innånding og hvert utbrudd er det aller, aller siste han har tenkt å gjøre før han forlater denne verdenen. De kritthvite gitarene skjærer skarpt gjennom lufta og Bulles «Help You Ann»-aktige trommer og det surklende hammondorgelet pumper og jager låten fremover og ned i avgrunnen.

Primalskriket før brekket mellom de to siste versene er helt der oppe med G. Roslies «Psycho» og Little Richards villeste øyeblikk. Det er ti sekunders pur magi for dem som synes at rock skal spilles med hjertet utpå drakta og der energi og innpakning er viktigere enn notestativ og pugging av Lillebjørns gitarbok.

Dette skulle bli den siste regulære studioutgivelsen fra LOR. Dessverre. Men den må tas frem igjen og igjen og igjen. Simpelthen fordi det er en av de beste rock’n’roll-låtene som er spilt inn i Moderlandet. Og hvorfor ble den ikke mer kjent?

HVORFOR?!?