Eksporten jeg sikter til er selvfølgelig black metal, en sjanger dedikert til ondskap og som elsker å sjokkere med liksminke og teatereffekter. På 90-tallet vekket sjangeren og dens disipler fascinasjon og avsky med mord og kirkebrann. Og alt kan oppsummeres i ett eneste band: Mayhem. Som ifølge liturgien er det første black metal-bandet.

Spinal Tap

Men så er det faktisk ikke. Det første black metal-bandet kommer fra Tromsø, kalte seg 666 - eller «SæksSæksSæks» - og oppsto fra ruinene av punkbandet og tromsøyndlingene Norgez Bank.

– 666 var mitt band etter at jeg sluttet i Banken. Bandet besto av kamerater som i utgangspunktet bare ville spille musikk sammen, sier gitarist Alf Krogseth.

Sammen med seg hadde han i løpet av bandets korte eksistens Knut Seppelæ (gitar), Bjørn Olav ”Bønna” Helberg (bass og vokal) og Knut Nilsen (trommer), i tillegg til kortere opptredener fra Tom Arne Hermansen (vokal) og Erik Smith-Meyer (bass).

– Vi varte jo ikke lenge som band. Du kan vel si det var en kort og hektisk periode med mange Spinal Tap-øyeblikk, men jeg ville ikke vært den foruten, sier Krogseth.

Politiet møtte opp

Til tross for bandets kortvarige karriere rakk de blant annet å sette sitt preg på fiinkulturens høyborg i nord, Festspillene i Harstad. Da de i 1983 fikk spillejobb der, møtte de opp mannssterke: I tillegg til bandet stilte de med to journalister, managere, lyd- og lysfolk og røyk- og sprengstoffansvarlig. Et eget Spinal Tap-øyeblikk sørget nok han som satt over scenen og helte ned okseblod, for. Okseblodet kom fra Salgslaget der gitarist Knut Seppelæ jobbet.

- Vi hadde med så mye pyro at politi og brannvesen møtte opp på Corner Cafe hvor vi skulle spille. Trond [Stamsø Munch] som var ansvarlig for pyroen hadde vel sprengt av 20 bomber allerede før vi gikk på scenen, ler Krogseth.

I det minste var musikkavisen Nye Takter sin korrespondent imponert over sceneshowet.

- 666 er et mareritt eller en nytelse på scenen. Alt etter hvem som ser. Jeg tilhører dem som liker, ja, digger kjøret, spesielt når sceneshowet blir så profft som denne kvelden, skrev Rune Blix Hagen.

Ironisk distanse

Krogseth har en ironisk distanse til sjangeren han har vært med på å starte opp her i nord. Selv om 666' sceneshow inkluderte både oppnedkors, flammer, likkister og alt som artig er, gikk grensa ved liksminke.

- Du må huske at dette var før galskapen på 90-tallet med «True Norwegian Black Metal». Vi hørte på Motorhead, AC/DC og Venom og lot oss inspirere av disse. Særlig Venom hadde et tøft sceneshow. Det var ingen av oss i bandet som var satanister, tvert i mot fantes det vel et religiøst bein i kroppene våre.

Bandets siste, og «rimelig legendariske» spillejobb (i følge Krogseth), ble også på en måte spikeren i kista for 666. Få måneder etter Festspillene fikk Krogseth sparken fra bandet han selv hadde startet.

- Da lente jeg meg bare tilbake og ventet på at bandet skulle implodere. Noe det da også gjorde. Skadefryd er den beste fryd, avslutter Krogseth.