Navn, alder: Einar Fagertun, 46Band: Dull Boy JackAktuell med: Nytt minialbum me gutta, Arbeidstittel «Riot on the radio».Gig-aktuell: Fredag 20.04.18 på Bastard Bar sammen med Hollow Illusion

– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Æ har alltid tenkt på det som breibeint rock. Det ska jo helst være litt fart i det førr at det ska bli arti. No ska det sies at sånn som låtmekkinga i Dull Boy Jack fungere så bidrar alltid alle med sitt, og alle har jo sine inspirasjona og sluttresultatet blir jo da også prega av det. På det albumet vi mekke no e det inspirasjona fra Maiden, Gluecifer, Kvelertak, LOK, Ghost, fandens oldemor, morfar og whatnot. Om man kan høre det på skiva veit æ ikkje, men inspirasjonan ligg no der.

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– “Bodø/Glimt førr evig”. Ska æ no først befinne mæ på Alfheim me en kald .45 mot tinninga så trur æ at uansett utfall så hadde det blitt en framføring som seint går inn i glemmeboka.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– Trur æ da må nevne da vi tømte Stamsundfestivalen førr publikum i fjor sommer, men den lille gjengen som sto igjen og headbanga som garva hardrockera forran scena gjorde giggen verdt det for oss… det va nok værre førr arrangør. Tips te framtidige konsertarrangøra: Hvis du booke et rockeband te å spille i et lavt øltelt og gjer dem et margerått Ludvig trommesett fra 70-tallet, vær obs på at du ikkje kan stille ned lyden på det settet. Bare skarptromma hørtes ut som et AG-3-skudd fra fem meters hold inne i det teltet.

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren. Hva krever du at arrangøren skal  stille med?– Ei «stand up»-scene backstage kor Donald Trump redegjør førr sin politiske plattform med Dave Chappelle og Bill Burr som opponenta… og en stor bolle med Ostepop.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Det må vel være Maroon 5. De første skivan synes æ e funky og fresk. Sett gjerne på «Songs about Jane» når æ ska kjøre te jobb… sjøl om både Turdus og Taliban Airways får mæ raskar fræm

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Vanskeli å si førr æ synes det e arti å bli booka uansett. Altså der noen ønske at vi ska spille uten at vi treng å gjøre allt det administrative rælet me å komme oss ut sjøl. Vi e jo noen skikkelige sofapoteter når det kommer te støkket… I allefall æ. Sku det være nåkka æ hadde e sagt nei te, så måtte det vært juleball førr høyreradikale konspirasjonsnissa. Dem e no ikkje helt go.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– No har æ no allerede gjort et par sjangerbytta, begynne jo å bli bra grå i skjegget. Sjøl om overgangen fra punkrock me Onkel Huff te Dull Boy Jack kanskje ikkje e så stor, så føle æ at vi no lage låta som æ sjøl like. Men sku æ no føle at æ ikkje lengere har det trøkket som kræves førr å dure igjennom ett sett me DBJ, så hadde æ vel sikta mæ inn på nåkka ala Everlast, men på nordnorsk.

– Hvilken tromsøartist/band tror du kommer til å bli størst?– Hær trur æ at æ vil velge å gå førr ka æ håpe på ska bli stort. Erlend Julian har talentet, og gode låta. Hvis det e nåkka æ synes sku slå igjennom fra Tromsø, som e laidback og røfft i kantan på samme tid, så måtte det no være han.

Feedback har også trua på Erlend Julian. Han har også vært ukas artist: «Lærer med blod på knokene»

– Når så du sist ditt eget blod?– No ser ikkje æ blod så ofte sia æ har en forholdsvis lite utageranes arbeidsplass på universitetet samt at hangen te å trekke på byen i stupfylla førr å lire av sæ skit e passert førr mange år sia. Derfor e det lenge mellom kvær gang æ ser nåkka te blodet mitt… Det hold sæ no stort sett på innsia av mæ der det ska være. Så da må det vell være forrige papercut… Te gjengjeld må æ no si at det e et uforholdsvismessig gap mellom skade og plage når det kommer te akkurat det.