Navn, alder: Joakim Sjöbäck , 47Band: Søster Joakims ApostlerAktuell med:20-års jubileum med SJAGig-aktuell: Jubileumsgig på prelaten fredag– Kan du beskrive hvilken musikk du spiller?– Partymusikk med høy allsangfaktor og egen supporterskare bestående av brisne sykepleier, leger og andre «hangarounds».

– Du får en pistol mot tinningen, og må synge karaoke foran et fullsatt Alfheim stadion. Hvilken låt velger du å tolke?– Som partysvenske så må jeg jo velge noe fra moderlandet. Som en gammel «wannabe» punkrocker så hadde jo vært stas å synge Ebba Grön sin tolkning av «Staten & Kapitalet». Men kanskje jeg skal velge noe safe og da blir det Cornelis og «Balladen om Fredrik Åkare». Den har jeg øvd på en hel natt i forbindelse av et nachspiel for noen år siden. Husker ikke om vi klarte helt å komme oss til siste verset.

– Men det er vanskelig for en ekte skåning å synge troverdig på rikssvensk, så da blir det kanskje enklere å synge på skånsk? Da må det bli «Hög standard» med Peps blodsband.

– Hva er din verste opplevelse på scenen eller turne?– I den første gigen på byen i Tromsø, det er altså 20 år siden, skulle Søster Joakims Apostler endelig ha sin første opptreden, etter å prøvd seg på noen julebord og disputaser. Valget ble Kaos, lite og intimt i et kjellerlokale. Vi forventet muligens noen familiemedlemmer og noen utkommandert nære venner å betale de 50 kr for inntreden og høflig applaudere oss. Men ryktet om at en gjeng kirurger og en sykepleier skulle spille på byen, hadde nådd de mange UNN-ansatte så køen var langt ut på gata og snart erklærte vaktene at det var utsolgt. Det var stappfullt og trangt på grunn av den feststemte heiagjengen. På annonsert tidspunkt brøytet vi oss frem igjennom flokken av kollegaer og opp på scenen.

– Nervøsiteten hadde vært påtagelig backstage da vi skjønte at det var stappfullt og det ble ikke mindre nervøst når Kristoffer Lassen, etter 3,2 sek inn i første låten plugget av gitaren og med et hardt grep rundt den, gikk av scenen trengte seg igjennom publikum og forsvant. Da vi, for å være litt proff, hadde planlagt de to åpningssangene med sømløst overgang, så det mørkt ut. Hadde Kristoffer rett og slett blitt rammet av sceneskrekk, eller hva? Etter at de to innledende låtene var unnagjort og det var mulig å snakke mellom sangene, måtte Stig Müller, sangeren vår, spørre publikum om noen hadde sett hvor Kristoffer tatt veien. Da hører vi noen som roper:

– «Her er jeg!», og bøller seg igjennom publikum tilbake på scenen, med gitar. Hvor har du vært, spør vi, mens Kristoffer kobler seg opp.

– Jeg har vært på do. Jeg glemte å stemme gitaren og den eneste plassen jeg i lugn og ro kunne gjøre det var på do!

– Du bookes av Den Norske Opera, og får sette opp hva du vil på den såkalte rideren. Uten noen økonomiske begrensninger.– Oj, den var vanskelig. Det jeg, og de andre, smertefullt har lært oss, er at vi ikke blir bedre musikere med promille innenbords. Så regelen er maks 1 pils før gig. Da kan vi jo ikke ta den rideren med en pyramide av champagneglass der en person står og heller Don Perignon fra en høy stige og ned i det øverste glaset på toppen så det renner nedover i alle glassene. Men det kan man kanskje få etter gigen kanskje? Og da hadde spesiallagd sushi og østers fungert fint til.

– Nevn et band eller en artist du rådigger, som folk flest neppe ville trodd om deg.– Våger jeg å si Gyllene Tider?

Klart du gjør! «Sommartider, hej hej, sommartider»

– Hva er det verste stedet du kunne blitt booka til?– Til en dansebandfestival utenfor en campingplass på en øde plass, uansett hvor. Egentlig uansett om det er en campingplass eller ikke ... eller øde … eller for den skyld festival … Det er selve dansebandssjangeren som er problemet. Jeg føler jeg får frysninger.

– Hvis du skulle gjort et sjangerbytte – hvilken musikk skulle du laga da?– Jeg er jo trommis. Jeg driver ikke med slike ting som å lage musikk. Men jeg kunne godt tenkt meg å bli en habil jazztrommis. I hvert fall topp 10 ... i verden! Men jeg er vel for gammel for å få det til, skulle jeg tro.

– Hvilken tromsøartist/band tror du kommer til å bli størst?– Jeg har jo vært heldig å spille med Christoffer Mathisen da vi spilte i lag i Kissing miss Lizzy, så da sier jeg Hollow Hearts, der han er gitarist. Flinke folk!

– Når så du sist ditt eget blod?– På søndag! Dette var i forbindelse av at jeg og Lasse, min nabo, var ute og fisket kveite. Etter å omtrent ikke sett en kveite i hele året og brukt en formue på drivstoff, og Lasse har prøvd ut alle varianter på kveitehaill, så fikk vi endelige to kveiter. I adrenalinrushet og gledesscenene som fulgte, klarte jeg å stikke meg på en fiskekrok. Det ble to dråper blod. Men det var jo ikke så ille. Kom til å tenke på en artig gammel sketsj med Hasse og Tage. Tage klager over å ha fått en spiker i foten og Hasse utbryter: «SPIK I FOTEN!? Under den franska revolusjonen så hadde adelen vart jävligt glada om dom fick en spik i foten....»

– så hva skal jeg si? Fiskekrok i fingeren er til og med bedre enn en spiker i foten ...