Livet kan ramme hardt. Mange barn opplever at deres nærmeste omsorgspersoner blir alvorlig syke. Sykdommen kan true familiens tro på at det alltid skal være en mamma eller pappa der.
Det kan være kreft eller en annen alvorlig sykdom.
Barn er gode på å merke ting, de merker en annen stemning hjemme, et alvor, flere telefonsamtaler, de hører ord som «han skal ha cellegift», «har ikke spist noe», «må være lenge på sykehuset», «har sterke smerter».
Uten at barna får forklart situasjonen, vil de lage sine egne fantasier, som kan være verre enn virkeligheten. De blir redde. Kanskje vil de ikke spørre, fordi de voksne er så bekymret. Og kanskje tror de voksne at de skåner barna ved å unnlate å forklare.
Les mer fra Helsestasjonen her
Ved å vente for lenge med å gi barn informasjon, kan det hende at de hører det fra andre. Da kan barnet føle at det er holdt utenfor.
Når barn får informasjonen om at mamma eller pappa har en alvorlig sykdom må de ha en trygg ramme rundt seg.
De må ha voksne som de har et tillitsforhold til, og som er tilgjengelige for dem. Barn har det gjerne vanskeligst når det kjeder seg, for eksempel når det er alene hjemme etter skoletid, eller like før det skal sove.
Barnet må få samme informasjon fra begge voksne og den bør gis i små porsjoner. Selv om det er svært triste ting som skal formidles, så har barn evne til å takle det.
For et par år siden kom nye regler som sier at helsepersonell som behandler mor eller far har plikt til å tilby dem hjelp til å informere barna. På sykehuset skal det også være en person som skal sikre at barna, som også er pårørende, får oppfølging.
I hverdagen vil barn merke endringer. Kanskje blir det stokket om på de faste rutiner. Den kreftsyke har endret utseende, er blitt tynnere og har kanskje mistet håret.
Foreldrene er trøtte eller nedfor. Kan hende skal det lite til før det blir småkjefting.
Barn må få vite at medisinen gjør at pappa blir fort sliten og trøtt, mamma mente ikke å kjefte, men hun tenker så mye på alle sammen nå. Hun sier «unnskyld» for at hun var så oppfarende. Og barnet kan lett føle skyld og for eksempel tenke at «jeg har mast for mye», «jeg har ikke vært snill nok».
Hvis voksne vet at denne sykdommen er livstruende, må barnet få vite det: «Det er ikke sikkert at mamma eller pappa vil bli frisk selv om leger og sykepleiere gjør hva de kan.» Denne vonde beskjeden er viktig å gi, selv om barnet er lite.
Les mer om dette på Kreftforeningens nettside,
