«De som kjenner muslimer er ikke redd dem» er en setning vi nå kan høre på en av tv-kanalenes reklamer. Reklamen fronter en Facebook-aksjon der norske muslimer inviterer andre nordmenn på te.

Jeg har drukket mye te. Og kaffe. Fantastisk kaffe fra Etiopia og Eritrea. Te fra Irak og Afghanistan. Dette privilegiet har jeg fått gjennom min jobb som flyktninghelsesøster i Tromsø kommune. I jobben møter jeg mennesker fra mange land og kulturer, også muslimer. Jeg møter mennesker som jeg blir glad i, og som imponerer meg. Mennesker som er mye mer lik meg enn ulik meg. I møtet med flyktninger hører man selvfølgelig om triste skjebner. Det er likevel ikke det som er i hovedfokus når vi møtes. Menneskene er så mye mer enn summen av vonde erfaringer og traumer. Jeg ser at de forsøker å reise seg og skape en trygg fremtid her i Tromsø for sine barn og seg selv.

De flyktningene jeg møter snakker varmt om Norge og om nordmenn. Det som derimot er vanskelig for mange, er ensomheten. De har forlatt familie, venner og alt som er kjent. Når tankene kommer på det de har opplevd, og det de har forlatt, er det ofte vanskelig å sove. Det krever krefter å holde minner og sorg på avstand. Jeg hører ofte: «Tenk om jeg kunne ringe til noen. Ha noen å sende sms til når jeg er trist». De ønsker kontakt med oss som bor i Tromsø. Men det er ikke så lett å få til. Hvor flinke er vi på å inkludere?

Det krever energi å bli kjent med mennesker i et nytt land der språket og kulturen er fremmed. Det kan være vanskelig å mobilisere energi når en er full av sorg. En mann fra Eritrea sa til meg at «når jeg tok bussen i Afrika, var det vanlig at jeg satte meg sammen med dem som allerede satt på bussen. Vi pratet sammen og hadde det hyggelig. Da jeg kom til Norge og tok bussen, satt alle seg lengst mulig fra hverandre. Ingen pratet med meg. Jeg tenkte først at kanskje er det fordi jeg er mørk og fremmed. Men nå vet jeg at det er bare slik det er her». Denne mannen begynte på eget initiativ å jobbe som frivillig på et sykehjem for å kunne treffe nordmenn.

Det jeg ønsker med denne teksten er å vise at for å bli integrert kreves det også en grad av inkludering. Inkluderingen går begge veier. Både flyktningene og vi uten flyktningbakgrunn må bli flinkere til å slippe hverandre inn på livet. Jeg skulle ønske vi oftere kunne hilse, smile og prate med hverandre. Bli flinkere til å se hverandre. Inkludering av barn og enslige ungdommer er spesielt viktig. Kan vi invitere barna med på aktiviteter, trening og på besøk? Kan flere melde sin interesse som flyktningguide gjennom Røde Kors? Ved kontakt med flyktninger, vil en garantert bli kjent med mange fantastiske mennesker.

Nettsteder: www.rodekors.no | www.denene.no | www.facebook.com/teatime