LES SAKEN FRA I GÅR: - Først tenkte jeg at dette måtte være en spøk

I går la jeg ut et bilde på min private facebookside. Bildet viser et leketog for unger dekorert med en klassisk stereotypi av en smilende negergutt med trommer. Framstillinga av den lille gutten virket å tilhøre et annet århundre enn det vi befinner oss i, og jeg ønsket å se om det var noen av mine facebookvenner som hadde kommentarer til illustrajonen. Bildet ble fanga opp av iTromsø og jeg ble oppringt av en journalist for en kommentar på hvorfor jeg synes illustrasjonen er problematisk.

Intervjuet ble publisert på iTromsøs nettside i et, ja, jeg er enig, spenstig ordelag. ”Sjokkert” og ”reagerte sterkt på” er eksempler på begreper som beskrev min reaksjon. Vi vet at aviser skal selge og fange mest mulig likes i en pressa medieverden, derfor lot jeg den spenstige framstillinga passere. Jeg syntes uansett at det bakenfor den sensasjonelle vinklinga kunne skimtes en mulig diskusjon om stereotypier, noe som hadde vært interessant, for stereotypiene finnes -også i dagens Norge.

Ytringsfrihet

La meg med en gang poengtere: Jeg har ingen problemer med at folk er uenig med meg. Jeg liker engasjement og konstruktive diskusjoner. Å lufte uenigheter kan få fram nye argumenter. Det er bra, for jeg tror at det gjør oss til et klokere folk. Det imponerende med innleggende på iTromsøs facebooside er dessverre ikke graden av saklighet eller gode argumenter. De fleste innleggene er preget av aggresjon, forbannelse og latterliggjøring, ja til og med seksuelle insinuasjoner. For eksempel mannen som kaller meg ”ei tullfetta”, en kvinne som mener jeg er farlig som nører opp under rasisme og en annen som kaller meg den største rasisten av alle.

Hvorfor vekker den lille artikkelen om leketoget på Veitasenteret så sterke følelser hos folk? Fordi det er problematisk å snakke høyt om rasisme? Traff artikkelen et ømt punkt hos folk? Det er leit at kommentarfeltet flyter over av folks generelle dagsform i stedet for å fungere som et fora for nyttig debatt. At vi ikke klarer å bruke ytringsfriheten vår til noe mer vettug når vi har anledning til det, er trist. Prinsipielt mener jeg det er vår plikt å si ifra når vi opplever noe som urettferdig og skjevt i samfunnet vårt. Plikten er en del av ytringsfriheten. I plikten om å si ifra ligger også plikten til å lytte og delta konstruktivt.

Søt negergutt

Joanna Rubin Dranger, professor i illustrasjon ved Konstfack i Stockholm, forsker på visuelle bilder og makt. Hun mener at på samme måte som folk må lære seg å lese tekst, må vi også lære oss å lese bilder. ‒ Har man kunnskap om et bildes historie, sammenheng og funksjon så fremkaller bildet andre følelser og reaksjoner enn hos de som ikke har denne kunnskapen. Man får ingen følelser av et hakekors hvis man aldri har sett det før. Det samme gjelder rase-stereotypiene, sier hun. Mange av kommentatorene på iTromsøs facebookside uttrykker at de ikke ser problemet med bildet på leketoget. ”Det finnes jo fremdeles folk som ser ut som negergutten og som lever i jordhytter”, ” bildet viser oss jo bare en annen kultur” og ”negergutten med trommene er jo så søt og blid,” sto det i flere av innleggene. Ifølge Rubin Dranger er dette noe av det vanskelige med rase-stereotypiene: figurene kan se så gode og søte ut for den som ikke kjenner deres historie og funksjon. Men de er faktisk rasistiske stereotypier, sier professoren.

Når så mange mennesker i Norge synes å tro at rase-stereotypiene er autentiske skildringer av et menneske, en gruppe eller en kultur, så er det nettopp derfor viktig å påpeke hvorfor illustrasjonen på leketoget er upassende. Det at så mange ikke forstår poenget med å reagere på ”den glade negergutten med trommen” blir selve poenget med å påpeke det.

Leketøy for de hvite

Det lille leketoget på Veitasentret kan synes som en filleting. Men løfter vi blikket mot historien, ser vi at toget har en uheldig symbolsk verdi. Den velkjente rase-estetikken som også finnes på dette leketoget har sitt utspring i et hierarkisk menneskesyn, knyttet til en 450 år lang utarming av et helt kontinent, der ”den svarte mann” var et leketøy for ”de hvite”. Rase-estetikken er opp igjennom historien blitt brukt for å forsvare vestens oppfatning av de primitive og dyriske menneskene i Afrika. Det er skremmende å se hvordan menasjeriet; utstilling av mennesker, fremdeles eksisterer, selv om det bare er på et leketog. På bakgrunn av dette tillater jeg meg å undres over alle innleggene i denne debatten som snakker om hvor morsom og søt den lille negergutten med trommene er.

Elin Danielsen, 27. mai, 2014