Det man må kunne kalle dette maniske musikkprosjektet, som han nå har under oppseiling, ville vært særdeles bemerkelsesverdig uansett tidsepoke det hadde skjedd.
I forrige tiår ga han ut hele ti strålende skiver, mesteparten innen det vi i dag kjenner som country, americana eller hvilken merkelapp man ønsker å henge på det.
Det i seg selv er svært mye, noe det også ville vært før i tiden. Men i år har det regelrett tatt helt av. Med turnéstopp som følge av korona, har han levert det som mer eller mindre må kunne betegnes som et kunstprosjekt av en annen verden.
Siden 15. mars, i år, har Daniel Romano sluppet følgende plater.
«Visions of a Higher Dream» (10-låters soloplate)«OKAY WOW» (15-låters liveskive med bandet Outfit)
«Super Pollen» (6-låters EP)
«Content to Point the Way» (10-låters countryplate med band)
«Forever Love’s Fool» (en 22.36 minutters, og énlåters EP, med bandet Outfit og Danny Carey fra Tool)
«Outfit Do (What Could Have Been) “Indfidels” By Bob Dylan & The Plugz» (Hele Bob Dylans «Infidels» spilt inn på nytt, i en hard rockversjon)
«Spider Bite» (10-låters punkrockalbum med Steven Lambke som gjestevokalist)
«Dandelion» (10-låters popskive, soloplate)
8 utgivelser, altså, hvorav seks er fulle album. På 10 uker. Det syke her er at det ikke bare er mye musikk, det er også et jevnt over svimlende høyt nivå på det. Kvantitet og kvalitet følger hverandre som hånd i hanske. Så, klart, en slik eksentrisk, ekstraordinær og himmelropende begavet og produktiv mann måtte intervjues. Feedback har tatt en prat med Romano.
– Hvordan er livet i Ontario, Canada, nå i disse rare tider?– Her er det egentlig helt topp. Man må jo bare gjøre det beste man kan ut fra den situasjonen som er, og nå ser det ganske greit ut, for det ser iallfall ut om de har det noenlunde under kontroll, også åpner de litt etter litt og ser det an. Så jeg merker strengt tatt ikke så mye til de greiene.
Vi snakker på FaceTime. Ønsket på forhånd, fra Romano selv, var kun lyd, men når samtalen begynner, ber ham meg straks slå på kameraet så vi kan se hverandre mens vi snakker. Undertegnede med hodetelefoner på, Romano konstant svirrende rundt ei svært fyldig platesamling i kåken sin, med caps og i T-skjorte, mens han strirøyker sigaretter. Klokka er 10 om morgenen i Ontario, 18:00 her i Tromsø, og det er en sprudlende og blid mann som inviterer på virtuelt besøk i stua si.
– Da høres det ganske likt ut som her. Men her får man fortsatt ikke møtt og klemmet på familie og venner.– Nei, klart. De opplagte greiene der er ganske trasige, og sånn er det her også. Men det er vel forbigående. Jeg er bare ikke personlig rammet av pandemien, så jeg klager ikke, men venter tålmodig som alle andre. Var det jeg mente.
– Da er vi i samme båt, på hver vår side av Atlanteren. Vanligvis gratulerer jeg artister med den nye plata, også kan man spørre pliktskyldig om forskjellen på den og den forrige. Men du gir jo ut ei ny hver uke. Så da spør jeg heller om dette ville utgivelsesmaratonløpet ditt for 2020 var noe du planla på nyttårsaften, eller om det var pandemien som kicket det i gang?– Hehe. Ja og nei. Jeg hadde allerede noen ideer putrende på kokeplata allerede da, men da vi ble tvunget til å stoppe midt i en turné, som virkelig ikke gjorde noen ting, ble det jo mer rom for å drive på sånn som dette. Men det aller meste som er sluppet nå er nytt materiale skrevet og innspilt i år.
– Liker du ikke å turnere?– Nei, jeg synes det er mye kulere å være hjemme og jobbe i studio.
– Det skjønner jeg. Men det ser ikke akkurat ut som du vantrives på konsertene dine heller.– Nei, altså, jeg hater jo ikke å spille live, sånn i seg selv. Men den intensiteten det er å være på veien er ikke noe jeg savner. Akkurat der og da, når jeg eller vi er på scenen, er det kult. Det er bare selve turnélivet som er litt masete. Så ideelt sett skulle jeg spilt færre konserter og vært mer i studio.
– Du har dit eget plateselskap nå, og har forlatt platebransjen i den mer tradisjonelle betydningen. Har dette, at du slipper å forholde deg til eksterne A&R-folk og marketing og alt det der, gitt deg mer vinger og frihet til å jobbe som du vil?– Jeg har alltid hatt de vingene, jeg.
– Men du skjønner hva jeg mener?– Joa, men de bransjegreiene er skikkelig dølle. Det er bedre bare å gjøre det selv.
Han virker troverdig uinteressert i denne delen av både bransjen og samtalen. Bransje pransje, liksom. Det fremstår verken kokett eller brifete. Han gjør åpenbart bare sitt, han. Så får de andre surre som de vil.
– Men tror du et tradisjonelt plateselskap ville tillatt en så ehhh… manisk aktivitet? Ikke minst koster det penger å spille inn skiver.– Tja. Aner ikke. Og jeg bryr meg ikke særlig heller. For jeg trenger ikke gjøre det. I alle årene jeg har drevet med musikk, har jeg reinvestert alle pengene i utstyr og laget studio og sånn, og det er denne friheten disse investeringene har gjort mulig, og som jeg nå nyter godt av. Det er derfor jeg sier at det passer fint akkurat for meg at vi ikke er ute og turnerer nå, for da får jeg skrevet og spilt inn mer musikk.
– Når det gjelder formater og slikt, er du heller ikke spesielt tradisjonell. I år har du sluppet ei eneste liveskive på både vinyl og i alle de vanlige strømmetjenestene. Alt det andre er sluppet via strømmetjenesten Bandcamp. Hva skyldes denne litt underlige strategien?– Hehe. Det er vel ingen strategi. For å være helt ærlig, har det bare blitt sånn, det er den eneste tekniske greia jeg skjønner selv, så da slipper jeg skivene der, og det funker helt fint for meg.
– Men dette er kun digitalt. Jeg ser jo i bakgrunnen her at du har masse fysiske skiver hjemme selv. Burde ikke all denne flotte musikken din foreviges på fysisk format? CD, eller aller helst, vinyl?– Jo, de burde sikkert det. Men det er så mye jobb. Du kjenner ikke noen som har lyst til å gjøre det? Da må du bare si fra. For det er virkelig ingen ideologisk motstand her, jeg orker bare ikke jobben. Så hvis det er noen skandinaviske labler der ute som leser dette, må de bare ta kontakt. Klart det hadde vært kult å få dem på vinyl!
For 15 år siden hadde jeg tatt opp et forbrukslån uten sikkerhet og gjort det selv, så kulturhistorisk ehh… viktig føles det. Her er alle tiders «Kjenn deres besøkelsestid» mor av en mulighet for et selskap som ønsker å forevige digitalt gull over til fysisk format. Virkelig. C’mon, folkens!
– Men, sorry, altså, dette er så rart. I 2018 ga du ut to studioskiver samtidig på Bandcamp, «Nerveless» og «Human Tuch», der undertegnede hadde sistnevnte som årets beste skive i hele verden det året.– Yeah, cool!
– Æh, nei, det var jo ikke poenget. Poenget var at begge skivene var dritbra, men at du var en skikkelig raring da du skrev at de skulle slettes for evig ettertid etter en måned, noe du også gjorde. Takk og lov hadde jeg lastet ned og brent på CD. Men hva i alle ville dager var poenget med dette?– Ja, nei. Altså, det er to plater jeg laget og spilte inn i forkant av en turné her i Canada, også fikk jeg en slags fiks idé om at de bare skulle være tilgjengelig en kort periode, og at de som ville ha dem måtte kjøpe dem der og da. Og når jeg først hadde sagt det, mente jeg at jeg måtte holde hva jeg hadde lovet, og dermed slettet jeg begge to. Haha!
– Men det er jo masse folk som vil ha dem! Husker at din landsmann Neil Youngs «On the Beach» (1974) var likedan. En slags hellig gral man bare hadde hørt om, og ikke på. Den fantes ikke på CD. Betalte en formue for den selv på begynnelsen av nittitallet.– Ja, stemmer det. Det var flere plater han gjorde det der med, var det ikke? «Tonight’s the Night» var vel heller ikke mulig å få tak i en stund?
– I hvert fall «American Stars ’N Bars», «Hawks & Doves» og «re*ac*tor».– Ja, nettopp. Tror det var Rick Danko (fra The Band, red.anm.) som hadde hørt gjennom dem og fikk overtalt Neil Young til å slippe dem på nytt.
– Og da er vi tilbake til deg igjen. La meg være Danko: Skal du virkelig ikke la dem bli tilgjengelig for folk flest igjen?– Jeg vet ikke. Kanskje det?
– Tenk om det blir atomkrig, internett kollapser og det bare er fysiske eks spredt rundt som er redningen!– OK OK! Det er jo et poeng, og jeg liker og foretrekker jo fysisk musikk selv. Vi får se om noen som drifter et bra og lite selskap leser dette, da. Haha! Ja, de blir sikkert tilgjengelige igjen. La oss si det.
– Puh. Midt i alle disse skivene har du også spilt inn hele Dylans «Infidels» (1983) i en ganske røff versjon. Hva var tanken bak dette?– Ja, har du sett det opptaket fra Letterman i 1984, der han opptrer med plata?
– Jeg kjente ikke til det før jeg så du la ut hele storyen på Facebook i forrige uke.– OK, men det er veldig kult. For i stedet for å stille opp med det faste og kjente bandet sitt, troppet han heller opp med L.A.-punkbandet The Plugz, der de gjør «License to Kill» og Jokerman fra «Infidels» og Sonny Boy Williamsons «Don’t Start Me Talking». Og uten Mark Knopfler, som fikk ham til å høres ut som Dire Straits. Så da tenkte at det ville vært veldig kult å høre hele albumet i en slik versjon, og det er det vi prøvde på.
– Funker som faen, da! Særlig «I & I» er helt vilt bra. Jeg elsker «Infidels», det var den første Dylan-skiva jeg kjøpte for egne penger. Synd dere ikke tok med en versjon av «Blind Willie McTell», som skulle vært med der! Hadde vært fantastisk å høre den i Plugz/Romano-versjon.– Ja, det har du rett i. Det skulle vi kanskje gjort, men nå er greia innspilt, så den sjansen blåste vi.
– Det er ikke for sent! Apropos: Jeg så dere spille på en americanafestival i Stockholm i fjor, og der så det ut som om halve publikum elsket det og halve var vettskremte skandicowboys. Var det bevisst, å fucke med de americana-greiene, du har jo laget flest countryalbum, og heller levere et hardt rockshow?– Hehe. Rock’n’roll er jo americana, da. Men de genregreiene der er så masete. Jeg vet ikke engang hva americana er for noe. Vi spilte det settet vi var på veien med, så fikk folk bare like eller hate det. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
– Dere spilte til og med en versjon av Wreckless Erics’ «Whole Wide World»!– Ja, det var artig. Det er en av våre egne låter vi alltid jammer på, og på slutten legger jeg den over i en coverlåt de andre i bandet ikke aner hva er fra gang til gang, også må de bare følge og henge med og gjøre så godt de kan. Den satt godt.
– Indeed! Men for et mareritt for bandet! Det er jo broren din som er han latterlig bra trommisen. Er ikke du også trommis opprinnelig? – Jo, det var mitt første instrument.
– Jeg hørte i en podcast at du skrev hele det ene albumet med punkrockbandet Ancient Shapes med trommer. At du først spilte inn alle trommesporene, og så skrev tekster og låter og la oppå, som er ganske ehhh… uvanlig. Gjør du dette på andre skiver?– Nei da! På den skiva som kom ut denne uka var det ei samling jeg allerede hadde av innspilte gitarinstrumentaler, som jeg bygget videre på. Der er det forresten en låt jeg har rippet fullstendig fra Cat Stevens, så akkurat den skal jeg kanskje være forsiktig med å gi ut fysisk. Men jeg tror han ville vært kul på det. Hehe. Andre ganger skriver jeg på andre instrumenter. Og på flere av skivene spiller jeg jo alle instrumentene selv. Men jeg har ingen plan bak dette når jeg setter i gang, annet enn at det skal bli kult.
– Enn neste gang du legger ut på tur, da? Eller når du gir ut neste plate om ei uke. Hvilken Romano er det da vi får? Rock-, punk-, country-, pop- eller metal-utgaven?– Jeg vet ikke. Du får se. Er ikke noe big deal, dette. Men jeg har et ferdig innspilt album som skal ut til høsten, og det er med bandet Outfit, samme som er på liveskiva. Og da er det denne vi kommer til å bygge livesettene rundt. Det blir kult.
– Jøss. Du bor i ett av to naboland til USA. I går truet Trump med å stenge ned sosiale medier, og jeg blir livredd for borgerkrig eller noe enda verre. Hvordan er det å bo så nært på galskapen?– Vel, han er åpenbart en vits hele fyren. Og hans tid viser at USA er et land bestående av mange land, som kanskje ikke burde vært ett stort.
– Kanskje Trump heller skulle brukt all sin energi på å spille inn skiver i stedet?– Nja. Det tror jeg ikke hadde blitt spesielt bra. Fyren eier jo ikke den minste sans for humor, og kan du ikke fortelle en vits, kan du heller ikke lage musikk. Haha!
************************************
Vi ber alltid våre intervjuobjekter om å plukke ut tre skiver som har betydd ekstra mye for dem. Med Daniel stående foran sin egen samling, spurte vi ham heller om å plukke ei popskive, ei folk/country-skive og ei skive med punkrock, etter innfallsmetoden.
Det satte i gang en ganske gøy prosess, der intervjuer ser på det hardt tenkende ansiktet til intervjuobjektet, som igjen ser inn sine egne hyller med skiver, mens han blar og skravler musikalske nerderier.
Pearls Before Swine «The Use of Ashes» (1970)
Popskiva blir et pop/psychedelia-album fra 1970. Anbefales varmt.
Judi Sill «Heart Food» (1973)
Simpelthen fordi hun er en av de aller beste.
Physique «Punk Life is Shit» (2018)
Da tar vi noe ny punk, og denne er i så måte fin. Fra Olympia, Washington DC
************************************
Feedback presenterer her - i samarbeid med Dirty Old Town Kristiansand - et tre kvarters konsertopptak fra fjorårets turné med Daniel Romano og bandet hans. Se hele konserten her