Man utvider horisonten når man er ute og reiser, men ikke alltid på den måten man forventer. Selv returnerte jeg nylig fra et par uker i England, hvor det plutselig gikk opp for meg konsekvensene av noen av disse nye, fikse tjenestene vi har omfavnet.

Under småprat med en taxisjåfør spør jeg forsiktig hvordan livet er, men i stedet for et høflig «bra», legger han ut om en bransje i full oppløsning, hvor halvparten av sjåførene tilknyttet hans selskap har måttet slutte.

Forklaringen er enkel. Et selskap som ikke har en eneste bil har ødelagt næringa, og de som jobber i drosjebransjen blir plutselig priset ut av sjåfører som ikke har tatt noen kjentmannsprøve, har forsikring eller oppfyller noen av kravene man normalt stiller til folk som kjører taxi.

I London er det tjenesten Uber som har gjort dette innhogget, men andre steder har også Lyft spist seg inn i markedet. Begge har til felles at de i praksis bare er en app, hvor sjåfører og kunder kan registrere seg for å kjøre eller bli kjørt for en billig penge.

Uber er allerede i gang i Oslo, og lanseres med stor sannsynlighet i Tromsø også, med mindre noen rettslige hindre stopper det.

Du er bra sidrumpa om du stiller deg dømmende overfor bransjens nyeste farsotter innen overnatting og taxitjenester. Et negativt utsagn om Airbnb plasserer deg raskt i bås med stokk konservative folk langt over pensjonsalder.

Det samme gjelder hvis man skulle ha så mye som en ørliten kritisk kommentar om Uber. Det er det overhodet ingen grunn til. Skraper man i den trendy fasaden, innser man at fenomenene er i ferd med å ødelegge næringer vi i Tromsø er virkelig avhengige av.

Det er ikke så altfor mange år siden Spotify og andre streamingtjenester gjorde det mulig for alle å lytte til absolutt all musikk totalt uten å betale. Året var 2009, og platebransjen var rystet av trusselen fra Pirate Bay og lignende tjenester som ga lytterne fri tilgang til hele deres katalog uten at selskapene eller artistene fikk en krone.

En stor rettssak gjorde at Pirate Bay måtte stoppe sin virksomhet, og lignende torrentselskaper la også ned for å unngå fengselsopphold og bøter i 30-millionklassen.

Man skulle tro platebransjen virkelig var i posisjonen hvor de kunne få til et solid fundament for fremtidige inntekter, men i stedet for å bygge en solid betalingsløsning, bestemmer de seg for å ta med seg hele lemenflokken utenfor stupet ved å la all musikk bli gratis tilgjengelig gjennom streamingtjenester som Spotify og Pandora.

Greit nok, tenker de fleste. Da slipper vi jo å betale. Og Bruce Springsteen og Beyoncé er rike nok som det er. At det blir adskillig vanskeligere for svært mange av dem som er lenger nede på rangstigen, så heller ikke ut til å bry noen.

På lignende måte har vi heiet fram Airbnb. For dem som ikke kjenner til hva det er, går det i praksis ut på at du gjennom tjenesten kan leie ut et rom eller et uthus til reisende for en natt eller to, på samme måte som på et hotell.

Det er bare at den som leier ut får pengene, og gjerne tilbyr den til en pris langt under det hotellet gjør. Og det stilles forbausende få krav til utleieren.

Det hele ble startet så sent som i 2008, og ved utgangen av 2015 var nesten 2 millioner boliger tilgjengelig på Airbnb rundt om i verden. I fjor sommer benyttet 95.000 nordmenn seg av Airbnb da de var ute og reiste. Dette var en økning på 120 prosent fra året før. I år er det garantert enda flere.

Hurraropene fra både reisende og utleiere har vært unison. Man har kanskje humret over at Hamna blir presentert som «sentralt» og at Kaldfjord er «gangavstand fra sentrum» når man gjør Airbnb-søk i Tromsø, men dette er da triks man som student har blitt utsatt for flere ganger.

Noen har kanskje også fått seg en overraskelse, når rommet de har leid på ingen som helst måte matcher bildene eller beskrivelsen, men pytt! Nordmenn ser uansett ut til å elske Airbnb.

Det er bare et aldri så lite «men» – nemlig at hotellnæringa kan ende opp med å gå konkurs. «Petter Stordalen og Olav Thon er da så søkkrike at det bare er fint», tenker mange. Problemet er bare at det ikke blir dem det går utover, bare alle dem som tjener elendig i utgangspunktet.

En hotellnæring som sliter, vil føre til massenedskjæringer i Tromsø.

En stor del av byens økonomi og en rekke arbeidsplasser er knyttet opp mot hotelldrift. Vi har stadig utvidet med nye hoteller, for å holde tritt med pågangen fra de mange besøkende. Mitt inntrykk er at hotelldriften i byen er særdeles profesjonell, og langt under prisene man møter for tilsvarende kvalitet i storbyer som London og New York.

Vi skal være oppriktig glade for at det er sånn.

Omfavning av Airbnb kan til syvende og sist bety nedleggelse av enormt mange arbeidsplasser. Dette er ingen hysterisk dommedagsprofeti, i Berlin har de innført forbud mot Airbnb-utleie av boliger, fordi næringa knaker i sammenføyningene.

«Men hvis hotellene var billige nok, ville da folk heller bodd der», har noen hevdet. Problemet er bare at hvis det ikke stilles krav til hygiene, service og kvalitet, og man har ingen ansatte, blir det umulig å konkurrere med dette.

Hotellansatte er ikke kjent for å være overbetalte akkurat, så å kutte i lønningene, vil gå på stumpene løs for dem som jobber der.

Selv turistene vil lide, ettersom overnattingstilbudene de tilbys blir langt dårligere. Som Olivier Blanchard skriver i artikkelen «Stop Calling It the «Sharing Economy». «Hotellene har ikke noen fair konkurranse – de sykler Tour de France mot en Lance Armstrong proppet full av dop».

Og til dem som på død og liv skal bruke «alderskortet» mot meg for å mene det jeg mener om farsottene – de ivrigste Airbnb-utleierne jeg kjenner er mine pensjonerte foreldre, så kom ikke her og tro at du er så veldig hipp og trendy.