Den Tromsø-bosatte artisten fra Målselv ga som del av Hekla Stålstrenga ut ei juleplate i november, men nå har hun et lite vindu av tid til å slippe sitt andre soloalbum. Feedback treffer henne og yngstesønnen på ni måneder i hjemmet på Bjerkaker.

– «Valg» er ikke noen sommerplate. Den måtte komme ut nå, mens det er kaldt og mørkt. Jeg har ikke behov for å skrive musikk når jeg er glad, men trenger å få de mørke historiene ut av hodet. Jeg skriver allikevel tekstene i tredje person, fordi de ikke nødvendigvis handler om meg selv, sier hun.(Trulsens sønn begynner glupsk å spise på cd-coveret som ligger på kjøkkenbordet – til journalisten, fotografen og moras store fornøyelse, journ.anm.)– Men jeg hadde ikke noe ønske om at plata skulle være sorgfull. Det er håp og takknemlighet inni der også!

– Hvordan er «Valg» annerledes enn din første soloplate «Skråblikk»?– Den er annerledes på alle måter! I 2013 hadde jeg skrevet låter i et par år, og fikk en del tilbakemeldinger fra publikum om at disse burde jeg spille inn. Jeg hadde litt penger, og spilte inn alle ti låtene pluss én jeg stjal fra Ragnar Olsen – uten noen rød tråd. «Valg» har derimot et gjennomgående tema. Det kan handle om valg av livsledsager, valg av hjem, eller valget mellom å bli forbanna eller å tilgi.– Det har skjedd utrolig mye i løpet av de fire årene siden den forrige plata kom ut. Alle låtene er skrevet i denne perioden, og inspirert av alt jeg har opplevd. Jeg har født to barn, og prøver å kombinere jobben som lærer med å være artist. Nå synger jeg i tillegg i begravelser nesten hver uke, som jeg liker godt.

– Hvorfor liker du å synge i begravelser?– For noen fremstår jeg kanskje som morbid fordi jeg liker det, men å synge i begravelser er et utrolig ærefullt oppdrag å få. Jeg får være med på den siste avskjeden med et menneske, og jeg liker den timen med annerledeshet – der man får være tett innpå liv og død.

– I tillegg til å ha blitt mamma ti to, har du vel også selv opplevd noen dødsfall i nære relasjoner de siste årene?– Ja, livet mitt har inneholdt noen sinnssykt store kontraster mellom liv og død de siste årene. Jeg sliter fortsatt med å snakke om at Henry (Johnsen, tidligere bandkollega i The Northern Lies, journ.anm.) er død, men låten «Kjære Gud» handler om nettopp dét: Hvor utrolig urettferdig det er at unge mennesker kan dø av for eksempel kreft. Det gjør meg trist og forbanna, men jeg tror samtidig man blir mer takknemlig for hva man faktisk har, av å miste folk man har nære relasjoner til.

– For meg virker «Valg» mer inspirert av pop og rock enn debutplata di. Hva mener du selv?– Dette er i alle fall ikke en viseplate, og jeg har gitt produsent Trond-Viggo Solås og mine fantastiske musikere ganske frie tøyler med låtene. Vi har blandet inn litt elektronika via samplinger og loops, men jeg vet ikke hva man skal kalle musikken – kanskje «annerledes» og «spennende»?(Trulsen bryter – som ofte ellers i løpet av intervjuet – ut i sin høylytte, karakteristiske latter, journ.anm.) – Plata er tungt produsert, som er et helt bevisst valg – for å matche tekstene.

– Du står bak tekst og musikk, men sitter også hjemme og sender dine egne plater til alle som bestiller. Er det viktig å ha kontroll over alle ledd?– Jeg skulle gjerne ha hatt litt hjelp – du ser jo hva jeg har å holde fingrene i, hehe. I Hekla Stålstrenga har vi plateselskap og egne folk som driver med promo og booking, men solo gjør jeg alt dette selv. Det koster selvfølgelig litt – både fysisk og psykisk – å gi ut soloplate.

– Det ryktes at du har en lokal sponsor, som har påkostet selve innspillinga av «Valg»?– Det er mer en gjenytelsesavtale jeg har hatt med Odd Berg-gruppen. De fikk noen konserter fra meg, og jeg fikk penger til plateinnspilling fra dem – som gjorde at jeg kunne betale musikerne mine med en gang.

– Har du bare booket to solokonserter fremover?– Ja, men det blir flere. Hekla Stålstrenga er første prioritet, og vi har booket en masse konserter til mars. Jeg synes det er utrolig stas å skulle spille på HT med fullt band, og i Målselv – som er hjembygda mi.

– Hva gjør du om ti år?– Hjelp, da er jeg jo nesten femti! Vel, jeg skriver låter – fortsatt på norsk, og på dialekten min. Jeg har prøvd å skrive på engelsk, men det får jeg ikke til.

–Til slutt: Hvilke tre artister, band eller album har vært de viktigste for deg?– Bare tre? Det er jo helt umulig.

– Nei, det er som oftest fullt mulig. Ta bare de tre første som ramler inn i holdet.– Faith No More er mitt favorittrockband, og jeg reiste til Hovefestivalen for å se dem. Jeg elsker Mike Patton og alt han gjør, og kunne tenkt meg å gjøre alt mulig med han også, haha!– Kari Bremnes er en stor inspirasjonskilde, og den mest sexy 60-åringen i verden – uansett kjønn.– Jeg må også nevne Ella Fitzgerald. I motsetning til de fleste jeg spiller sammen med, er jeg ikke skolert – men en selvlært musiker. Jeg har gått idrettslinja og lærerskolen, og ikke på konservatoriet. Jeg lærte meg selv gjennom å lytte til musikk, og Ella har lært meg veldig mye helt siden oppveksten – blant annet å leke med musikken.

Anne Nymo Trulsen med band har slippkonsert på Hålogaland Teater lørdag 17. februar.