På tiltalebenken sitter en mann i 40-årene, anklaget for ubeskrivelig grove seksuelle overgrep mot sin egen datter. I hovedsak har mannen erkjent straffskyld for de mange ugjerningene, likevel må det understrekes at dom ikke er falt ennå.
Overgrepssaken er av den groveste i sitt slag som Statsadvokatembetet i Troms og Finnmark har ført for retten. Det alene sier sitt. For dessverre er ikke saken enestående. Ukentlig går påtalemyndigheten i retten med saker som omhandler voldtekt og overgrep mot barn. Økningen av slike saker for domstolene skyldes først og fremst at kvaliteten på politiets etterforskning er blitt stadig bedre – og ikke at flere anmelder seksuell vold.
Troms politidistrikt har de siste årene gjort en solid jobb i å prioritere saker som involverer barn. Slik har det ikke alltid vært. I overgrepssaken som nå utspiller seg for retten opplyste en nå voksen kvinne at hun som ung hadde prøvd å anmelde tiltalte for å ha begått seksuelle overgrep mot henne som liten jente, men fått til svar at hun burde glemme det hele. Gjentatte ganger skal hun ha forsøkt å fortelle sin mor om overgrepene. Hun skal dessuten ha forsøkt å advare tiltaltes mor om at mannen kunne være en risiko overfor sin egen datter. Ingen skal ifølge kvinnen ha reagert noe videre på de svært alvorlige opplysningene.
Det er opprørende dersom det stemmer, og det får en til å undre seg på om folk har en generell motstand mot ”å se”. Er man redd for å skulle ta inn over seg at et barn kan være misbrukt, fordi det vil innebære at man også må ta inn over seg den voldsomme smerten og redselen dette barnet bærer på? Men hvilket svik må ikke et barn oppleve dette som? Først bli misbrukt av den som skulle være ens aller nærmeste omsorgsperson – og deretter verken bli sett eller hørt av slekt, lærer, lege eller andre voksenpersoner?
Jeg har i årenes løp vært til stede på en god del rettssaker som omhandler vold og overgrep mot barn i Tromsø. Ofte kommer det i slike saker frem at noen har sviktet på veien – noen som burde og skulle ha vært der for barnet, men som i stedet valgte å se en annen vei. Noen som lot være å si ifra, kanskje i redsel for å ta feil. Å rapportere om vold og overgrep mot barn er en følelsesmessig prøvelse, men samtidig noe av det viktigste pressen gjør. For det aller verst tenkelige skjer faktisk med barn der ute – og du ser det ikke før du tror det.