Nordlendingenes forhold til Russland har lenge vært preget av gjensidig tillit og en stund var dette forholdet en livsnødvendighet. Under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet var Danmark-Norge underlagt en handelsblokade håndhevet av engelske krigsskip. Da var det pomorhandelen som sikret nordnorske husholdninger «russermel» og avverget hungersnød.
Russerhandel
Russerhandel strekker seg langt tilbake i tid og er kjent allerede fra vikingtiden (cirka 790). Da visste russiske entreprenører å benytte seg av den såkalte «Makketida» mellom 10. juli til 20. august. Da hadde fisken lav holdbarhetstid og ble ikke sendt sørover til Bergen. Russerne handlet da fisk i bytte mot korn.
Pomorhandelen, som er oppkalt etter pomorene eller det russiske «kystfolket», kom ikke ordentlig i stand før midten av 1700-tallet. Til Tromsø kom de imidlertid visstnok allerede i 1725.
Den første skuta
Den første pomorskuta ble imidlertid ikke lenge og etter først å ha fått varene beslaglagt, fikk skipperen beskjed om å aldri komme tilbake. Den dansk-norske kongen ønsket nemlig å regulere handelen i nord, som alle andre steder, og russerhandelen foregikk ofte uten at det ble betalt skatt til Norge. Slikt var selvfølgelig uhørt og i 1726 ble da også sendt en avdeling soldater nordover fra Trondheim for å «afværge dend befrøgtelige gevalt af de ryser som hafde taget sig for at beseigle Nordland med kiøbmandskab.» Handelen mellom russere og lokalbefolkning foregikk i det stille.
Glanstida
Etter hvert ble myndighetenes strenge regulering til dels avviklet og 1800-tallet regnes som glanstida for Pomorhandelen. Det er fra denne tiden Jonas Lie beskriver virkningen russerhandelen hadde på Tromsø.
– Det var i russertiden, det vil si den tid av sommeren da havnen lå full av russerlodjer. I de lyse aftener gikk russerne i klynger gjennom gatene med sine luer og lange grå talarer og sang firstemmig. De skrellet og spiste på sopp, som de hadde funnet oppe på øen, og som vi barn anså for ubetinget giftig for andre enn russere. Utenfor bryggene lå en skog av tremastede blå, grønne, hvite russerlodjer, ført av Bogdanoffer, Wassilieffer og hva nu alle skipperne het, mens bryggeplankene var hvite av rugmelet som hele den travle dag lossedes ut i matter og heistes ved vindespill opp i pakkloftene.
Etter en russiske revolusjon i 1917 opphørte pomorhandelen, noe som rammet den nordnorske økonomien hardt. Den aller siste pomorskuta kom til landet i 1929, men så var det ugjenkallelig slutt.
Kilder: «Det asymmetriske naboskap» (UiT, 2014/2015), Wikipedia, Tromsø Museum.
