Hver eneste dag kan vi lese om mobbingens grusomheter, og hver sak gjenkaller egne mareritt i en lang og håpløs kamp mot mobbing og trakassering.

Jeg kan, forståelig nok, ane et økende raseri blant lesere på ulike nettsteder. Kanskje som et resultat av vanstyre som har fått bre om seg. Sist uke toppet det seg med dødsfallet i Valdres og rektors bortforklaring (Dagbladet, 7.12.) om at jenta skulle «starte med blanke ark», og derfor ble ikke skolen i Valdres informert om anoreksi – sykdom som kan forårsake døden.

Forstå det den som kan! Det er i alle fall for sent å famle etter den «røde knappen» både for denne eleven og mange andre barn/unge som føyer seg inn i et stadig voksende og den skammeligste av alle statistikker. «Mobbet til døde». Først av sine jevnaldrende, med mer eller mindre bevisste handlinger, deretter sviktet av de voksne som skulle passet på, beskyttet og ivaretatt.

Og la oss for Guds skyld slutte å være naive, for, om systemet på den enkelte skole hadde fungert, så hadde det blitt satt en stopper umiddelbart. Ifølge retningslinjene er det rektor som er øverst ansvarlig.

Det er også rektor som skal sikre at regel- og lovverket er implementert i den daglige driften, og som også skal sørge for at varslingsregelverket blir fulgt. En kan si at rektor «besitter den røde knappen» – så snart den lyser skal han agere. Kvikt, både med hodet og hjertet!

Hvorfor er det slik at rektorer er unnfallen i slike saker?

Regelverk som støver ned er til ingen nytte, men må implementeres og benyttes i den daglige driften i skolen. Som lærer/spesialpedagog har jeg selv observert og erfart gjentatte ganger ledelsens slette håndtering av alvorlige mobbe- og trakasseringssaker.

Jeg har sett redselen i øynene hos barn/ungdom og jeg har selv fått kjenne på håpløsheten ved å ikke nå fram til de ansvarlige. Det var/er åpenbart at ledelsens holdning og tilnærming til problemet bygget på at man var mer opptatt av skolens omdømme/fasade og «dysse» ned problemet enn å anerkjenne at mobbing foregår ved skolen.

En slik holdning til problemet, og en smittsom handlingslammelse som synes å ha spredt seg fra øverste leder i kommuneorganisasjonen til leder og mellomleder(e) i de enkelte enheter, gjør det vanskelig å se for seg en løsning på problemet på kort sikt.

Derfor er det viktig at media fortsetter å formidle ofrenes historie og på den måten sette søkelyset på problemet.

Det haster med endring og tiltak, for de mange som akkurat nå står alene i utkanten av skolegården, engstelige foresatte og forbanna lærere som allerede har gjort sin del av jobben, men ikke blir hørt.

Regelverket, med gode beskrivelse av detaljerte og gode prosesser knyttet til håndtering av varsling/mobbing/trakassering står nedstøvet i arkivet, det er kun handling vi venter på!

I mellomtiden håper jeg å aldri se navnene på de jeg vet ble sviktet på min arbeidsplass i Tromsø kommune under lignende overskrifter som de vi har sett blant annet i Valdres ...