Prest Knut Sand Bakken stilte følgende spørsmål i avisa iTromsø den 14 desember:

«Deilig er jorden, eller?»

Her er mitt forsøk på et svar:

Jorda er (selvsagt) det mest fantastiske, deiligste, vakreste, mest unike, fredfulle og mest harmoniske sted som finnes, så lenge kapitalismen, og alle andre ismer, ikke får lov til å drive rovdrift på jordas natur og miljøressurser.

Jorda er (selvsagt) et reint helvete når maktsyke og profittjagende mennesker/ideologier driver krig, forfølgelse og undertrykking, slik at millioner av menneskeliv går, og hele byer og land legges i ruiner.

Jorda er (selvsagt) et helvete når de rike nasjonene ikke vil dele sin rikdom med verdens millioner av fattige, med de hundretusenvis av barn om dør av sult og sykdom hvert eneste år, til millioner som er på flukt, og til den milliarden som fortsatt mangler noe så selvfølgelig og livsviktig som vann.

Og la meg understreke: Mye av denne djevelskapen skjer, paradoksalt nok, i Guds eget navn. Enten ved at ulike religioner kriger seg imellom, eller ved at statsledere behørig innlemmer sin Gud i sin krigføring.

Prest Bakken skriver videre i sitt innlegg, at julens budskap har barnet i sentrum. (Les: Jesus-barnet).

Jula er en av kristendommens aller viktigste høytider, og med den ekstremt store makta som kristendommen har hatt i vårt land gjennom snart tusen år, så har prestene blant annet brukt denne makta til å prente inn i hodene våre, at julaften feirer vi den 24. desember, fordi da ble Jesus født. Dette er rett og slett en løgn, som kirka og prestene får lov til å predikere år etter år, uten noen som helst følger.

Det skulle være unødvendig i denne sammenheng å minne om Bibelens 8. bud: Du skal ikke lyve.

Julens budskap, slik det står nedskrevet i Bibelen, ble ført i pennen av evangelisten Lukas.

Juleevangeliet er et godt fortalt eventyr, det skal han ha, den godeste Lukas, og som alle andre godt skrevne eventyr, så mangler det ikke på spenning, overdrivelser, unøyaktigheter, fantasi, kreativitet og «happy ending». Hvis man derimot ikke ser på juleevangeliet som et godt skrevet eventyr, men tar det bokstavelig, så vrimler det av løgner og høyst tvilsomme og upresise påstander. La meg begrunne dette på følgende måte:

1) Jesus ble ikke født den 24. desember i år null. Det er en viss uenighet blant forskere om den nøyaktige datoen og året for Jesus fødsel, men de aller fleste mener at hans fødsel må ha skjedd en plass mellom fire og ett år før år null.

2) Jesus ble ikke født av en jomfru, derimot av en helt vanlig kvinne av kjøtt og blod, som 9 måneder tidligere hadde hatt et ubeskyttet samleie med sin kjødelige mann Josef.

3) Den 24. desember år null fantes det ingen stor, kraftig lysende stjerne over Betlehem, og langt mindre akkurat over en stall samme sted. Med andre ord: De tre vise menn måtte nok ha brukt kart og kompass, eventuelt en GPS, for å finne veien til byen.

4) Den såkalte «himmelske hærskare», det vil si noen flyvende, syngende vesener, skrudd sammen som halvt menneske og halvt fugl, er det (dessverre) ikke funnet fnugg av bevis for at har eksistert. Faktisk ikke en eneste fjær!

5) Hele historien om manntallsinnskrivinga, medfører mest sannsynlig ikke riktighet. Dermed faller også historia om fødselen i en stall bort.

Som vi ser: Den godeste Lukas har skrevet ned en fin og spennende fortelling/eventyr, men noe historisk dokumentasjon er det få spor av. Dessuten er fortellingen nedskrevet og oppdiktet cirka 100 år etter Jesus sin fødsel. Ikke rart at det kan gå litt i ball for noen og enhver, ja, selv for en evangelist.

Å få kirken til å revidere tesen om Jesus som «verdens frelser», se det vil nok aldri skje. Og om han var det, så skulle det vel være på høy tid at han «frelste vår deilige jord». Ja, for troen på Jesus og den kristne gud handler jo først og fremst om nestekjærlighet og godhet i verden. Det har jeg i alle fall latt meg fortelle, ikke minst av kirkens egne koryfeer.

Men for all del: Folk rundt omkring i de tusen hjem, samt kirka, prestene og dens menighet, må gjerne lese opp juleevangeliet på julaften, men det minste man må kunne forlange, er at man slutter å lyge for ungene våre. Dere får si det som det er: «Nå skal jeg fortelle et gammelt eventyr».